Piloten takker for seg

2010 går mot slutten, og med innlegg nummer 50 runder jeg av coverbloggen - foreløpig for godt. Kanskje jeg kommer opp med et nytt... kremt... konsept i 2011.

Skiva jeg har plukket coveret fra står som en fin avslutning både på bloggen og 2010 - det er Curren$ys oppfølger til sin Pilot Talk fra tidligere i år. Pilot Talk II er rykende fersk, og om mulig enda bedre enn sin forgjenger. Curren$y må bli min favoritt-MC fra 2010 - med sin positivt monotone stil flyter han gjennom den ene skiva og låta etter den andre, og er bemerkelsesverdig interessant i all sin enkelhet. Men der, i jordnærheten, ligger nok nettopp nøkkelen, sammen med de finfine beatsene, som langsomt synker inn i deg og blir der, snarere enn å ha hitpotensiale som gir kortvarig eufori.

Mon tro om huset på coveret er i samme område som der Curren$y driver rundt i "Breakfast"-videoen? Litt drømmeaktig og svalt i begge tilfeller, i alle fall. Håper jeg befinner meg på et slikt sted en gang - særlig håper jeg det nå, med raggsokk-føttene plantet på kaldt gulv i en iskald leilighet.

Takk for nå, og takk for at nettopp du har lest bloggen! Big upz, tunin' ooouuuut...

Julejuggel med Dipset

Det nærmer seg jul, i alle fall advent, så jeg klemmer til med noe relatert. Jim Jones er tydeligvis veldig glad i jula, da han har vært involvert i hele to utgivelser med jule-hip-hop.

Den første heter A Dipset Christmas, men den andre har morsomst cover. Tribute to Bad Santa kom ut i 2008, mens den forrige julesnurren kom i 2006.

Låtene spinner fra vulgær bruk av julemusikk og -tematikk, til mer vellykkede beskrivelser av jul i ghettoen og andre skildringer. Produksjonen er jevnt over ganske god.

Men alt i alt anbefaler jeg nok heller Peanut Butter Wolfs fine samling av obskure julelåter, på hans plate Badd Santa.

En ape på kroken

G-strenger. Ape. "Monkey on the dick".

Denne låta er laget av Magnolia Shorty, som faktisk er en dame. Ganske fengende er den også, oppi all sin dumhet.

Ikke så mye som en kinaputt

Det er alltid morsomt med covere som på død og liv skal illustrere platetittelen så tydelig som mulig. Kris Kross-skiva Da Bomb er kanskje ikke det verste eksemplet, men uansett ganske artig.

Kris Kross er mest kjente for låta "Jump" og at de gikk med buksene feil vei. Denne trenden bredte seg visstnok også til Norge, der enkelte hip-hop-entusiaster tok etter.

Gutta var bare 13 år da de ga ut sin første plate. De ble oppdaget av produsenten Jermaine Dupri på et kjøpesenter i Atlanta, da Dupri syntes de så ut som en rap-duo. At de i utgangspunktet ikke var MC's er kanskje grunnen til at de to små karene ikke har tålt tidens tann så godt.

Da Bomb er ikke en særlig interessant skive, selv om produksjonen av og til ikke er så verst. Det blir liksom litt snålt også, når to unggutter som tidligere rappet om at de ikke rakk bussen, nå rapper om at det er så belastet der ute på gatene utenfor soveromsvinduet.

Klokka går, E-40 består

Vestkyst-rapperen E-40 er et slags fenomen, med sin halsbrekkende flow og til tider uforståelig kompliserte Bay Area-slang. Skruen har mange morsomme covere i diskografien, men jeg har plukket ut klokke-coveret til In A Major Way fra '95, fordi det er et av de beste - også musikalsk.

E-40 slipper sin tungetornado (no homo) over snåle, funky beats. Låter som "Sideways", "Dusted 'N' Disgusted" og "Da Bumble" er blant høydepunktene. Stemmen til 40 kan bli litt slitsom i lengden, men denne skiva er certified snadder.

E-40 er faktisk over 40 nå, men holder fortsatt stilen. Men han bruker briller, altså. Også lager han mat inni klokka.

Retrospektiv blåsefunk

At Make The Road By Walking kom i 2008, kommer som en liten overraskelse hvis man bare forholder seg til musikken. Menahan Street Band beveger seg i grenseland mellom 70-talls funk, soul og afro-beat. Platens cover bærer også løfter om et levende, storby-orientert lydbilde fra gatene, og bandet har da også sin opprinnelse i Brooklyn, New York City.

Hvis du som jeg digget American Gangster-albumet til Jay-Z, vil du antakelig nikke anerkjennende til åpnings- og tittelsporet på Make The Road By Walking. Låten er nemlig samplet på American Gangster-singelen "Roc Boys".

Menahan Street Band består av medlemmer fra blant annet Sharon Jones & the Dap-Kings og El Michels Affair. Hvis du er hypp på mer funky gitarer, blåsere med respekt for sin groove og fiffige trommer, vil jeg også anbefale El Michels Affairs plate Enter The 37th Chamber, der de gjør sine instrumentale tolkninger av Wu-Tang-svisker.

Bassdreven hip-hop-filosofi

På tide med en skikkelig bra plate, som i tillegg har et kult cover. Coveret her står veldig i stil med KRS-Ones holdning, som den kunnskapsrike hip-hop-læremesteren og gatefilosofen.

Pegagogikken har dessverre glidd over i en dørgende kjedelig, evigvarende og ikke minst slitsom preken, men i 1989, da Ghetto Music: The Blueprint of Hip-Hop kom ut, var KRS-One den inspirerende MC-tredjedelen av Boogie Down Productions. Gruppa besto opprinnelig av KRS, den mer anonyme D-Nice, og DJ Scott La Rock som ble skutt og drept i 1987.

Gruppas debutalbum Criminal Minded (1987) går for å være den store klassikeren, noe den også er, men rent bortsett fra at den ikke var like nyskapende er Ghetto Music det samme. Produksjonen er mye "varmere" her enn på Criminal Minded, med solid boom-bap til grunn, gromme basslinjer og funky samples.

Favoritter er blant annet "You Must Learn", der KRS virkelig er i sonen med både tekst og flyt over en beintøff beat, "Jack of Spades", med sin syke bass, og den fine avslutningslåten "World Peace", med et afrobeat-aktig sample som trer fram med passe mellomrom.

"Sound Of The Police", BDPs kanskje mest kjente låt, er ikke på denne platen, men det trengs jo ikke med et cover som sier det meste om KRS' holdning til snutepes. Så hører du, politimann? You - must - leeeaaarn.

Vokt dem for hunden

Da jeg ble introdusert for Wu-Tang var det bare å orientere seg i soloskivene fra medlemmene. Det må være nesten ti år siden sist jeg hørte noe fra Inspectah Decks første plate på egen hånd, og jeg mintes at den ikke var en av skivene fra Wu-Tang-leiren som bet seg mest fast på hjernebarken.

Når jeg setter den på nå oppdager jeg at skiva likevel inneholder en rekke ålreite låter. For ikke å snakke om minnene - ikke ett av disse sporene kan sies å ha fått mye spilletid rundt omkring siden den gang. Inspectah Deck er kanskje ikke blant de rapperne i Wu-Tang som har fått mest shine, noe som forsåvidt er rettferdig da flowen og stemmen hans kan bli litt slitsom gjennom en hel skive. Men fyren kan rappe og produksjonen på Uncontrolled Substance er for det meste ganske typisk Wu-Tang på slutten av 90-tallet, selv om RZA ikke har produsert så mye.

Coveret er jo dødsmorsomt og skikkelig gatesmart på en gang. Dette er hip-hop. Daaaawg.

Dogg Pound vol. 2

Hvis man vil bevise for folk at hip-hop-tekster ikke bare inneholder banneord, er det nok best å stue bort Kurupt-skivene i et støvete hjørne. Jeg tror han må være en av de rapperne som banner desidert mest.

Dette veies imidlertid opp av en forrykende flow. Kurupt er like god på mikrofonen som sin kompanjong Daz, om ikke bedre. Ordene danser på beaten, i varierte, men fullstendig trygge steg.

For noen år siden virket det likevel ikke særlig trygt for Kurupt. Det gikk rykter om at rapperen hadde blitt kidnappet, da han plutselig hadde signert med den notoriske sosiopaten Suge Knight på plateselskapet Death Row Records - selskapet Kurupt og Daz frigjorde seg fra noen år tidligere. Nå virker det som Kurupt er ute av klørne til Suge Knight, mannen som tok 2Pac m.fl. under sine vinger på 90-tallet.

Kuruption har et cover som kan minne litt om London Posse-coveret jeg postet for noen måneder siden. Skiva er ganske fin og inneholder en god del lyttevennlige låter, men produksjonsmessig når den ikke helt opp til oppfølgeren Streetz Iz A Mutha som kom i 1999 - året etter. Platen Space Boogie som kom for en del år siden ble også spilt masse av meg da den kom, og er en aldri så lite undervurdert skatt.

Kurupt og Daz, a.k.a. Tha Dogg Pound, skulle faktisk spille i Trondheim i fjor, men konserten ble dessverre avlyst. Duoen ble gjenforent etter noen års feide i 2005, og jobber fortsatt sammen.

Dogg Pound vol. 1

Jeg mistenker at Daz har tatt dette bildet selv? Mye tyder på det. Ganske tenso og ikke så rent lite kårni, men det kler i alle fall tittelen Raw. Dette coveret er ganske rått og upolert.

Daz Dillinger er den ene halvdelen av Tha Dogg Pound, en duo som har gjort mye fint både sammen og hver for seg. Del to består av Kurupt. Daz er fetteren til Snoop Dogg, en mann som har holdt sin hånd over Tha Dogg Pound og på en måte verdt en del av gruppa hele tida.

Daz har en latterlig fet stemme, noe som er hovedgrunnen til at jeg fortsatt kan fatte interesse for ham etter et utall mediokre album de siste årene. Flowen hans er som regel on point - den kan minne litt om 2Pacs, uten at det er snakk om noe plagiat. Daz produserte dessuten noen låter for 2Pac og var veldig involvert i utgivelsen av Pacs album All Eyez On Me, så han har kredibiliteten på sin side.

Raw var Daz' andre soloskive, etter en debut som hadde et langt mer sprekt cover. Raw er full av vestkyst-svisker i varierende tempo og kvalitet, vel verdt å sjekke ut.

Gode råvarer fra den musikalske kokeboken

Kult cover, ja? Fra en finflott George Benson-plate fra tiden da han holdt seg til jazz, før han etter hvert skled ut i fusion/funk-sjangeren. Med hell, må sies. Gitaristens forkjærlighet for eksperimentering med jazzsjangeren merkes forsåvidt på The George Benson Cookbook også, der et av par av låtene nærmest er rock'n'roll i jazzinnpakning.

Denne gjengen lager nok bare musikk på kjøkkenet, i motsetning til disse gutta.

Latino-kungarna, för fan

Det begynner å bli på tide med noe skandinavisk shine i bloggen. Det er ingen hemmelighet at Sverige har avlet fram mye kulere hip-hop enn Norge, og jeg har plukket ut debutalbumet til The Latin Kings.

Selv om gruppa (i ca. 2000) opptrådte på VG-lista Topp 20 på TV og den karismatiske frontmannen Dogge Doggelito dukket opp både her og der i svensk media, var ikke The Latin Kings det som gjorde meg mest hektet av svensk rap back then. Kanskje det var nettopp pga de nevnte greiene. Men når jeg hører på platene deres i dag, er det stort sett bunnsolid undergrunns-hip-hop, som attpåtil innehar den distinktive, svenske følelsen som er litt vanskelig å beskrive.

Og bare se på coveret - her prøver man ikke på noe annet enn å formidle virkeligheten. Jeg liker hvordan t-bane og gressplen viser dualiteten i den typiske, svenske drabantbyen, eller "förorten", som svenskene kaller det. Legg også merke til den direkte oversatte Parental Advisory-lappen. Snedig.

Debutskiva Välkommen til förorten fra 1994 viser et litt naivt og sjarmerende The Latin Kings på starten av sin karriere. Dogge har ikke utviklet flowen sin helt, noen av låtene lider under lang spilletid, og det hele er litt varierende. De neste platene er kanskje litt bedre, men likevel - dette er fint.

Rude bwoy Shabba

I grew up as a christian so to Jah i give thanks
Collect my banks, listen to Shabba Ranks
I sing, and chat, i do all of that
It's 1991 and i refuse to come wack

Phife Dawg (A Tribe Called Quest), "Jazz We've Got".

Dancehall-ringreven Shabba Ranks er glad i damer, noe som er spesielt tydelig på platen Rappin' With The Ladies. Coveret er jo ukritisk overfylt med piker (legg spesielt merke til beinet som stikker opp der), og med låttitler som "Telephone Love", "Twice My Age" og "Hardcore Loving" er det ikke tvil om hva det dreier seg om her. Shabba er ute etter punani. Men hvis du synes jamaicansk loverboy-slang kan bli litt i overkant, så ikke fortvil: Her er det mye å glede seg over også musikalsk. Fengende riddims og rå basslinjer florerer, ikke minst på "Mr. Loverman/Champion Lover" som faktisk ble brukt av 2Pac i fantastiske "Violent" fra hans debutalbum. Noe å pumpe i bilen.

Whatever, man

Denne gang gjør jeg det enkelt, selv om coveret er riktig så kult: Det er rett og slett snakk om Pilot Talk, en av årets beste rap-plater så langt. Selv om den ikke har fått så altfor mye oppmerksomhet.

Det passer egentlig fint. Curren$y er en ganske non-chalant rapper som med sin slepende og ganske unike flow skaper hverdagslige bilder av røyking i sofakroken, x-box, giddalaus henging rundt i amerikanske småbygater og den likegyldige lykken i det sedvanlige. Samtidig får han det hele til å høres kult ut, og på "Seat Change" klarer ikke en gang selveste Snoop Dogg å følge opp stemningen Curren$y skaper med første vers. Kanskje han har blitt for stor til å relatere?

Skiva er distribuert gjennom Def Jam, så jeg håper ikke Jay-Z legger sin klamme hånd over Curren$y og at han med tid og stunder beveger seg bort fra hverdagens utgangspunkt. Det er produsentlegenden Ski Beatz som har produsert Pilot Talk, en mann som har hatt et solid oppsving i det siste og gjort mye fint for MC's i Curren$ys gate. Blant annet Big K.R.I.T. og Smoke DZA som begge dukker opp på en låt sammen på pilotplaten.

Yiiiieeeeah!

(Oppdatering: denne videoen dukket opp på Pitchfork i dag. Sjekk ut Curren$y spliff da doobie og spytte fristil over en luftig beat.)

Tøffere enn Hardy-guttene

Når man hører The Hard Boys skulle man kanskje tro de kom fra vestkysten et sted, med et ganske gangsterfisert låtmateriale og en del funk-friske beats. Men gruppa er faktisk fra Atlanta, som senere har blitt et arnested for både sunn og usunn utvikling innen hip-hop-sjangeren.

Men tilbake i 1992 hadde ikke Outkast sluppet førsteskiva si engang, og det sumpsløye lydbildet hadde ikke spredd seg noe særlig. Det var en annen lyd og en annen tid, noe man også vil oppdage ved å ta en titt på The Hard Boys' covere. Og hvem ville kalt seg "The Hard Boys" i dag?

Jeg poster like godt både to albumomslag og en singelfront - sistnevnte låten "Groupies" fra førsteplaten A-Town Hard Heads, der Tom Tom Clubs klassiker "Genius of Love" er samplet. Rå låt av de harde hodene, og selvfølgelig mye kulere enn begge Mariah Careys forsøk å snylte på samme Tom Tom Club-sviske. (Selv om Careys låter ble hits og omslaget jeg har valgt ut tilhører remixen av "Groupies"-singelen) Klikk på bildene for større versjoner.

Litt av noen covere. Jeg forholder meg til debuten her, som inneholder flust med gode låter der The Hard Boys holder det rennestein og ekte. Favoritten min er kanskje "Mission to Nowhere", der noe som må være et hammondorgel avløser den repeterende piano-loopen, med toner som nærmest minner om noe fra et John Carpenter-soundtrack. Har dessverre ikke funnet ut hvor det stammer fra, props til den som klarer det.

Skinnet kan bedra - anbefales!


(Shout-out til C.N. for tips)

Deilig dose De La

Etter et fargesprakende positivitetstilskudd av et debutalbum, beveget De La Soul seg mot litt mørkere materiale. Dette ble poengtert gjennom en veltet blomsterpotte på coveret og tittelen De La Soul is dead. Men i likhet med en veltet blomsterpotte er ikke De La Soul det hardeste man kommer over, akkurat.

På låter som "My Brother's A Basehead" og "Millie Pulled A Pistol On Santa" er temaene henholdsvis crack og incest, begge er visstnok sanne historier. Men produksjonen er for det meste ganske oppløftende på skiva, og mye humor preger albumet. Det er Prince Paul som står bak produksjonen, som ikke bare jevnt over er gulle god, men også ganske nyskapende med tanke på at De La Soul is dead kom i 1991. Mye mer tidløs enn lydbildet på klassiker-debuten 3 Feet High And Rising, selv om produksjonen var ganske så duggfrisk i rap-åkeren der også.

Da Stones Throw-DJ Peanut Butter Wolf video-dj'et seg gjennom et knippe hip-hop-hits på Roskilde i 2006, introduserte han en De La-video med ordene "the best hip-hop group ever", evt. "in the world", e.l., jeg husker ikke nøyaktig. Uansett er det en tittel som kan forsvares, selv om jeg personlig nok ville plassert en del andre grupper foran.

Blant favorittene på De La Soul is dead er feststemte "A Roller Skating Jam Named Saturdays", der Q-Tip fra A Tribe Called Quest og den skjønne sangfuglen Vinia Mojica hever kvaliteten enda et par hakk. De La Souls aller, aller best låt er imidlertid ikke å finne på nevnte plate. Den finner du her.

De La Soul går du aldri lei. De har sluppet fine skiver i senere år også, og i fjor ga de ut en slags mixtape i samarbeid med Nike, bestående av en sammehengende mix på 45 minutter. Visstnok skapt for en joggetur, men du trenger ikke jogge mens du hører på denne superbe miksen av finflott og frisk hip-hop.

Ice-T

Ice-T har liksom alltid vært der, som en slags legende som aldri egentlig kunne hevde seg blant de største. T er faktisk over 50 år nå - en bragd i seg selv, med tanke på at han fortsatt er relevant. Vel, ikke innen hip-hop, kanskje, men i alle fall som skuespiller - mest kjent fra Law & Order.

Ice-T har en del svin på skogen når det gjelder covere - de fleste av skivene hans ville jeg ikke drømt om å ha i hylla engang, med alle de überharry bildene av ham selv sammen med en eller annen sklie i utdatert sexy-drakt. På den siste skiva hans, rett og slett kalt Gangsta Rap (2006), får man som platekjøper gleden av et cover prydet av Ice-T selv sammen med kona Nico - begge er nakne og ligger i en stilling som liksom skal være naturlig. Type "vi har akkurat elsket og nå skal vi sove".

Såvidt jeg har forstått driver ikke Ice-T med mye gangbanging for tiden (jamfør både hans TV-karriere og troskapen til kona på coveret), men paret ble stoppet av snuten i sommer da de skulle kjøre bikkja til veterinæren. Dyret hadde visst kneproblemer, men det er ingen unnskyldning for ikke å ha gyldig førerkort og bilbelte på.

Coveret jeg har valgt ut er fra en tid da Ice-T og "gangsta rap" var en mer troverdig kombinasjon. Hans daværende kone var på et par av omslagene hans på denne tiden også - kis liker tydeligvis å vise fram trofeene sine. På The Iceberg/Freedom of Speech... Just Watch What You Say fra 1989 er det derimot en tegning som har fått plass på forsiden, der Ice-T er i trøbbel, men helt sikkert kald som is. Jeg synes coveret er ganske så tøft, og det samme er platen. Ice-T var en frontfigur for vestkyst-hip-hop'en, men var egentlig fra New Jersey, noe som kanskje kan forklare hvorfor lydbildet hans er litt annerledes enn mye annet som kom fra Los Angeles på samme tid. The Iceberg... er en utrolig energisk skive, der "The Hunted Child" er en spesielt forrykende låt jeg har hatt et forhold til i lang, lang tid. Resten av skiva inneholder mye tøff hip-hop, selv om noe av rap/rock-greiene ikke faller i smak (slik det ofte ikke gjør) for min del.

En funky tur gjennom Comptons gater

Jeg holdt på å poste dette coveret for en god stund siden, men ble så opphengt i den optiske labyrinten med albumet i baksetet at jeg til slutt droppet hele greia. Ganske morsom løsning, spesielt med tanke på at dette er ganske standarisert, gangsterfisert vestkyst-rap fra det tidlige nittitall.Men man var kanskje generelt mer kreativ med cover-art før? I alle fall innen hip-hop, kan det virke som.

At dagens plate betegnes som "standarisert" betyr ikke at Music To Driveby er en tam skive. Det var Comptons Most Wanteds tredje fullengder, og kanskje deres beste. Det kule overet med sin antydning i både bilde og tittel, er en god indikator for låtene her. Med MC Eiht i spissen blir man med gjennom Compton, Los Angeles, gater, i strøk der man fort kan se andre kjente rappere hengende rundt på gatehjørnene. Pistoler og gjengmentalitet spilles ut over tøffe, men funky og sløye beats.

Mitt første møte med MC Eiht i CMW var gjennom filmen Menace 2 Society, en skildring av harde LA-kår på hip-hop-bunn, som gjorde stort inntrykk på en fersk rap-elsker fra et møblert hjem. MC Eiht hadde en rolle i filmen, sammen med et par andre kjente west coast-fjes, og hadde også den kule låta "Streiht Up Menace" på soundtracket. Fun fact: 2Pac skulle egentlig ha en rolle i Menace 2 Society, men fikk sparken etter en slåsskamp med en av regissørene.

For en del år siden slapp Comptons Most Wanted en samleplate kalt When We Wuz Bangin' - The Hitz - en dårlig markedsføringsstrategi for videre utgivelser, men samtidig en ærlig innrømmelse av at de gylne dagene var forbi.

Wiggaz

Det går nesten ikke an å ha en coverblogg uten å gi Pen & Pixel litt shine. Dette design-kompaniet sto bak en vanvittig del av cover art'en til rap-utgivelsene mot slutten av 90-tallet. Coverne er på sett og vis en slags billedliggjøring av det tekstmessige innholdet - ofte satt sammen av materialistiske overflodssymboler som biler, smykker, damer og alt det andre folk pleier å hate på hip-hop for.

Jeg tror jeg allerede har postet et par covere der Pen & Pixel har hatt en finger med i spillet, og sannsynligvis vil det komme flere etter hvert da rekken av hysteriske covere er endeløs. Denne gang velger jeg meg Po' White Trash and The Trailer Park Symphony (!), en gjeng jeg strengt tatt har hørt veldig lite av og som heller ikke frister veldig å sjekke ut mer av.

Pen & Pixel holder det fortsatt gående og man kan faktisk se en liten film om bedriften på Youtube som er ganske interessant, der den ikke ukjente dokumentaristen Louis Theroux er host.

Tilbakelent, med støt av galskap

Dette coveret er ikke bare snålt og artig, det huser også en skikkelig fin plate. Heltah Skeltah debuterte med Nocturnal i 1996, og er nå som da en del av kollektivet Boot Camp Clik.

For en tid tilbake skrev jeg om et cover av gruppa OGC, en gjeng som også sto i ledtog med samme klikk. Lydbildet på Heltah Skeltah-platen er ganske likt som OGCs, det er tung bass, søvnige melodilinjer og forbausende råe rim. Rock og Ruck er imidlertid mye bedre MC's enn OGC sine medlemmer, og Ruck - også kjent som Sean Price - har blitt en undergrunnsfavoritt hos mange også som soloartist de siste årene.

Rock ble på sin side for noen år siden arrestert for noe uoppgjort murder/pimp-relatert fra fortiden, men slapp ut ganske kjapt etterpå - i god tid før Heltah Skeltah gjenforentes med sin 2008-skive D.I.R.T.. Dette, gruppas navn og deres til tider galskaps-, hasj- og tøffhetsrelaterte tekster, gjør at det avslappede utfylles av litt mer spennende tekstinnhold. Først og fremst på platen med laserflaggermuscoveret.

Forresten: Det er bare å kommentere til krampa tar en. Vet at en del leser bloggen (4 real) og i starten var jeg litt dårlig med å svare. Ikke for å være Tor Tør i Topp, men jeg skal være mer on point denne gang. Holla!

På dørstokken til berømmelse

I 1994 kom to av hip-hop-historiens mest legendariske album. Nas slapp sitt debutalbum Illmatic. Notorious B.I.G. slapp sin debut Ready to Die. Felles for dem begge er at et lite barn pryder coveret - i Nas sitt tilfelle et selvportrett over New Yorks gater, mens Biggie har latt sin datter sette sitt preg på førsteskiva.

Personlig synes jeg Nas er en av de aller, aller beste rapperne noensinne. Det var aldri tvil om hvem jeg holdt med under beefen med Jay-Z. Begge er kløppere tekstmessig, men Nas har en råere flow og har en egen evne til å få deg revet med i det han har å fortelle. Han har en varmere aura, på sett og vis, selv om han har gjort mye rart i karrieren. Hans varierende hell med å plukke beats har også ført til en del mediokre utgivelser, men dette var aldri noe problem under Illmatic - hans udiskutabelt beste skive. På dette tidspunktet var han sulten som en ulv, og debutskiva hans var også en av de første der flere topp-produsenter delte på beat-forsyningen. Dette skyldtes nok forventningene til Nas selv, som absolutt ble infridd. Hvert spor på Illmatic er en klassiker.

Nas spilte videre på ideen med ansiktet på coveret på et par av sine neste plater, der It Was Written er en undervurdert oppfølger til førsteskiva og Nastradamus er et realt bomskudd i andre enden av skalaen.

Som album i sin helhet er kanskje ikke Ready to Die en like stødig skive som Illmatic, men Biggies legendariske debut, og eneste skive mens han levde, er også full av godlåter og imponerende flyt. Biggie var så rå på mikrofonen og hadde en såpass autoritær stemme, at han egentlig ikke trengte så fete beats. Likevel er det mye av dét også på Brooklyn-rapperens skikkelige inntog på hip-hop-scenen, der tittelen på skiva dessverre ble altfor virkelighetsnær da han ble skutt i 1997.

Mens Nas og Biggie sine covre kom med bud om friskt blod og store taktskifter i rap-toppen, var Lil' Wayne ganske etablert som "det nye store" da han slapp sin høyt hypede plate The Carter III for to år siden. Ingen prater like mye rør og rariteter på en like interessant måte som Wayne, som mest av alt fortjener sin suksess pga sine kreative og absurde flows, og tilsvarende punchlines. Det er likevel ikke nok til at The Carter III er i nærheten av platene coveret refererer til, der en Wayne med selvtilliten i orden sidestiller seg med nevnte Nas og Biggie.

Lespende, men veldig hetero hardhaus

En klassiker denne gang. Når man forstår hva som skjer på coveret til Kool G. Rap & DJ Polos Live and Let Die (1992), sprer det seg en lett uggen følelse i kroppen. Til gjengjeld er platen en av duoens beste, og til tross for at den inneholder noe tekstmateriale like kynisk som omslaget, er den likefullt en energiinnsprøytning i form av sparkende, knallhard hip-hop.

Kool G. Rap er egentlig en ganske skremmende skikkelse - han er høy, kraftig og har et truende fjes, og tekstene står ikke tilbake. En av de første låtene jeg hørte av ham var "Talk Like Sex", der en opp-tempo, funky beat legger grunnlaget for G. Raps hysteriske tekster. Det nytter egentlig ikke å komme med noe utdrag, siden hele låta er en endeløs rekke av punchlines som får deg til å måpe i sjokk og bryte ut i latter. Kool G. Rap etterlater blod på madrassen din, han penetrerer deg til øyeeplene dine spretter ut, damene er på penisen hans som en kebab.

Sex-klassikeren er dog ikke å finne på dagens utvalgte plate, som er en av de beste G. Rap og hans DJ ga ut. Her tas det få, om ingen pauser - tungvekteren spytter seg lespende gjennom det ene rytmemaskineriet etter det andre. Ingen kompromisser blir inngått, og blant godlåtene er "On The Run" der rapperen er på vei med kriminelt gods, ei dame, og stress hakk i hæl; den sløye klassikeren "Ill Street Blues"; og "Operation CB" der kompisen hans stadig prøver å sabotere vår manns planer om å nedlegge booty.

Med sin karakteristiske stemme og forrykende flow, er Kool G. Rap en av historiens mest legendariske MC's. Live and Let Die er et godt eksempel.

Bilglad konge

På min liste over MCs med kule stemmer kommer King Tee høyt opp. Og som Guru fra Gang Starr (R.I.P.) sier:

It's mostly tha voice, that gets you up
Mostly tha voice, that makes you buck
A lot of rappers got flavor, and some got skills
But if your voice ain't dope then you need to chill

Morsomt nok hadde Guru en av de mest monotone stemmene noensinne - karakteristisk var den dog uten tvil. Men dette skal ikke handle om Guru, det skal handle om King Tee, mannen som er glad i å ha biler på coverne sine. Hans debutalbum er intet unntak (her kalte han seg King T), der en sweet ride pryder deler av coveret. Ikke for å overanalysere, men jeg synes dette bildet - som det er lett å overse i jungelen av mange merkelige plateomslag - nesten minner litt om et Edward Hopper-maleri, i all sin renhet og stiliserte komposisjon.

King Tee er kanskje vel så kjent for sine gjestevers på låter av et utall andre artister, hvor jeg personlig alltid spisser ørene ekstra når han dukker opp med sin halvhese, helfunky flow. Soloskivene hans er imidlertid heller ikke verst, og debutplaten Act A Fool fra rap-gullåret '88 er verdt å få med seg. Her er det tunge basslinjer og minimalistiske funk-samples nok til å vippe på hodet - selv om hans mest kjente låter som "Super Nigga" og "Played Like A Piano" ikke er å finne på denne platen. Sjekk forresten også ut denne låta fra en samleplate med forskjellige artister som kom i 2001 - en utrolig fin og avbalansert sak som rager helt i toppen for min del. Og jeg har hørt mye hip-hop.

Hvem er mannen?

Isaac Hayes vil først og fremst bli husket for to ting: rollen som kokken i South Park og soundtracket til Shaft. Men da han døde for snart to år siden var det grunn til å vise ham respekt for flere ting, selv om hans engasjement i scientologi-kirken fortjener litt skepsis.

Hayes var en av hovedgrunnene til at legendariske Stax Records nå fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som Motown. Hayes slapp sine mest kjente plater under sørstatsbaserte Stax, før selskapet kom i økonomiske vansker og frigjorde Memphis-bamsen fra kontrakten. Da formet han sitt eget selskap - og tok steget inn på diskotekets blinkende dansegulv.

Et ganske vellykket steg, selv om de påfølgende disco-platene ikke er like anerkjent som de mer klassiske soul-greiene Hayes gjorde i starten av sin karriere. "Black Moses", som han kalte seg, har en rekke merkverdige covere på samvittigheten - noen hysterisk morsomme, noen litt skumle, noen bare veldig random. Coveret til Juicy Fruit (Disco Freak) fra 1976 er verdig et litt godmodig smil, vil jeg påstå, og er dessuten er ganske ålreit plate, der Hayes tidvis også beveger seg litt vekk fra disco-musikken. Frik ut.

Can i haz sum gravy on my ghettoblaster, plz?

Av og til får jeg lyst til å oppdatere bloggen, men er ikke helt sikker på hvilket cover jeg skal bruke. Da er det lett å ty til velkjente klassikere, men det vil jeg jo ikke. Kan hende bare tenker jeg på en artist i stedet, som jeg går ut fra har et par blinkskudd på cv'en.

Det var nøyaktig dét som skjedde denne gang. Etter en kjapp liten tankerekke endte jeg opp på Humpty Hump - også kjent som Shock G. Jeg fant ingen kule covere med ham som soloartist, men fant et stilig cover fra gruppa hans, et cover jeg aldri hadde sett før. Gruppa er Digital Underground, en gjeng 2Pac faktisk var medlem av i starten av sin karriere. Humpty Hump (forøvrig fra Oakland akkurat som forrige innleggs Yukmouth) er mindre kjent, men mye morsommere, og jeg stiftet først bekjentskap med ham i Digital Undergrounds (men egentlig mest hans egen) låt "The Humpty Dance":

I'm sick wit dis, straight gangsta mack
but sometimes I get ridiculous
I'll eat up all your crackers and your licorice
hey yo fat girl, c'mere - are ya ticklish?
Yeah, I called ya fat.
Look at me, I'm skinny
It never stopped me from gettin' busy
I'm a freak
I like the girls with the boom
I once got busy in a Burger King bathroom

Osv...

Stemmen til denne fyren er ganske karakteristisk, så det anbefales å høre den funky låten. Digital Underground-albumet jeg har hentet coveret fra er ukjent vare for meg, så der kan jeg ikke anbefale noe særlig - men albumet Sex Packets (1990) der Humpty-dansen er å finne, er en finfønki plate jeg kan gi tomler opp.

Nostalgi og pizza

Jeg tenkte at det var på tide å poste et vestkyst-cover, da vestkyst-hip-hop ofte egner seg godt som sommermusikk. Valget falt på Yukmouth, en rapper jeg ikke har det store forholdet til - selv om han var med i gruppa Luniz som hadde slageren "I Got 5 On It". Dette var nok en av de første rap-låtene jeg ble introdusert for, og jeg husker spesielt da den ble spilt i en engelsktime på barneskolen og den godt over middelaldrende læreren dro i gang en analyse: "Kanskje han fikk fem på en prøve?".

Yukmouth har hisset på seg en del folk opp gjennom årene, bl.a. Too Short (også han fra Oakland). Ryktene sier at duoen Too Short var en del av og Luniz battlet mot hverandre i studio, der taperne skulle spandere pizza på alle som var tilstede. Ingen veit hvem som vant, men det ble i alle fall råtten stemning - noe som førte med seg en del disselåter og sutring over en lengre periode.
Pizza er seriøse greier.

Dette coveret er fra en plate som kom i 2003. Ingen ting i veien med selvtilliten.

It's the diggy diggy doc, yaaah!

"Who Shot J.R.? I did, right in the melon
So I could own a ranch and start fuckin' Sue Ellen"

Redman er en av de morsomste rapperne noensinne, og er i tillegg noe så sjeldent som en MC som har holdt nivået oppe i nesten 20 år. Han har hatt et par hits, dukket opp på en Christina Aguilera-sviske, og har spilt i noen filmer - men har hele tiden bare gjort sin greie.

Et godt eksempel på hvor jordnær denne fyren er, er den hysteriske episoden av MTV Cribs som mildt sagt skiller seg ut i forhold til andre rapperes opptreden i denne serien. Redman, eller Reggie Noble som han egentlig heter, tar seg ikke bryet med å proklamere hvor "real" han er - for ham er det en naturlig del av hvorfor han har blitt så populær som han er.

Det er ni år siden 2001, og back then gikk jeg siste året på ungdomsskolen. Malpractice ble sluppet og var det første Redman-albumet jeg ble kjent med (kanskje med unntak av samarbeidet med Method Man). De fleste coverne til Redman er litt forskrudde på et eller annet vis, men dette tar nok kaka. Figuren som ligger i sentrum av bildet er Redman i animert utgave, en figur som dukket opp i videoer og på covre før denne skiva. Den virkelige Redman står ved siden av, sammen med dvergsykepleieren.

Dette er ikke Redmans beste skive, men det er flust med kule låter og ikke minst morsomme skits, som "Who Wants To Fuck A Millionaire" og "Jerry Swinger Stickup". De beste låtene er de som følger den ganske enkle, men funky modellen som produsent Erick Sermon alltid har fulgt (både for Redman og Sermons gruppe EPMD).

N*gger!

Det som må være et av hip-hop-historiens mest kontroversielle platecovere, gjorde at KMDs andre album Bl_ck B_st_rds aldri nådde ut til publikum. Skiva, som egentlig skulle komme ut i 1993, ble ikke sluppet før i 2001.

Jeg har nylig sett klassikeren Wild Style (1982), som sammen med Beat Street (1984) nok er den mest kjente, filmatiserte hip-hop-dokumentasjonen der ute. Filmen viser virkelig hvor naiv og positiv hip-hop-kulturen var i sine første år, der hovedfokuset lå på de fire elementene graffiti, breakdance, turntablism/DJ'ing og rap. Samtidig finner man også scener der det kastes penger i luften og drikkes champagne, og upolert tekstmateriale om sex i rap-låtene.

Dette beviser to faktum som folk ofte glemmer når de refererer til at "hip-hop var bedre før":

1. Man var opptatt av penger, damer og boblebrus den gang også.
2. Hip-hop startet som fest og morro, ikke politikk og dystre samfunnsbeskrivelser.

Man får inntrykk av at kulturen var som en stor boble for ghetto-ungdom (for å bruke et uttrykk "åh, jeg er SÅ innvandrer og down med the homies"-journalisten Nazneen Khan-Østrem ville brukt), der alle andre verdensbegivenheter var uvesentlige. Om det skyldes tilgang på informasjon eller bare ren hip-hop-entusiasme: Rap-musikken ble i alle fall mer politisert etter hvert. KMDs andre fullengder er ikke like hardcore politisk som cover art'en tilsier, men er i alle fall en veldig fin skive. Et litt artig aspekt ved bokstavbruken på coveret: Så fort rap-artister begynte å navngi låtene sine med ord som "nigga", ble de fleste bokstavene erstattet med stjerner og "sensurert". Meta-greier fra KMD, altså.

Trioen besto av Rodan, og brødrene DJ Subroc og Zev Love X. Subroc døde etter å ha blitt påkjørt av en bil under innspillingen av nevnte album, som ble gruppas siste. Zev Love X ga seg med musikken etter dette fram til 1997 - da han gjorde comeback som ingen ringere enn den velkjente rap-mystikeren MF Doom.

I toner og ord!

Etter det forrige, relativt lange innlegget (som dog absolutt bør leses!), følger jeg nå opp med en kortere og mer reinskåret variant igjen. Coveret: Daedelus' debutalbum Invention. Her matcher både tittel, cover og musikk ypperlig: Daedelus ville som undertegnede bli oppfinner da han var ung, noe som i likhet med undertegnede ikke ble en realitet. Vel, noe av en oppfinner ble han da likevel (Daedelus, altså), da han med sin brede musikalske bakgrunn lager en ganske lavmælt form for musikk iblandet mange forskjellige uttrykk og tradisjoner.

Mannen har visstnok tatt navnet sitt fra - hold deg fast:

1. Gresk mytologi, der Daedalus var en kjent oppfinner.
2. Karakteren Stephan Dedalus i James Joyces A Portrait of the Artist as a Young Man
3. Et skip i den japanske tegneserien Robotech.

Han har vært signet på litt forskjellige selskap, bl.a. Ninja Tune som i likhet med Stones Throw har gitt husly til mer alternative hip-hop-artister, i tillegg til annen kul musikk. På platen Exquisite Corpse (som ikke ble gitt ut på Ninja Tune) har Daedelus jobbet med en del rap-artister og beveget seg i litt mer strukturert hip-hop-landskap. Ingen grunn til å nøle med denne platen heller.

Live @ the biblo

Med fare for å kaste en brennnede banan til de bloggmobbende gorillaene (jamfør coveret) i vennekretsen, kommer jeg i dagens innlegg til å avvike litt fra formen som jeg unnskylder med å være "et konsept". Jeg skal nemlig dra en ganske søkt parallell mellom dagens personlige opplevelser og coveret jeg presenterer.

Gode kvelder betyr dårlig søvn, og da jeg sto opp noe gråggi rundt 12-tiden i dag visste jeg at en eksamensoppgave ventet på Uptown Dragvoll. Jeg ikledde meg mine nye, fete solbriller, mine svarte jeans... Hei, vent litt. Jeg dro i alle fall opp til D-block, hentet oppgaven og oppdaget at den ene pensumboka jeg hadde satset alt på var helt overflødig, bøkene jeg trengte var ikke å oppdrive på biblo, heller ikke på fri nedlastning, men de fantes på biblo i byen, jeg stakk ned dit, burde luktet lunta da jeg gikk forbi noen streikevakter utenfor et eller annet fagforeningslokal, og BLAM: Jeg ble stoppet utenfor biblodøra. Gleden over å finne et eksemplar av boken jeg trengte, som jeg ikke har giddet å kjøpe, og at ingen er så glupe at de sjekker ut biblo i byen, ble altså kortvarig. To middelaldrende kvinner i gule vester fortalte meg at biblo var stengt. Streik, yo.

På veien til bybibloet hadde jeg fundert litt over det privilegiet det offentlige er, der biblioteket er et av godene mine skattepenger går til. Folk prater generelt mye mer om de kjipe greiene som sluker skattepengene deres, heller enn å fokusere på det positive. Man kan da spørre seg "med slike goder som et bibliotek og i et så godt land å bo i: Bør da biblioteksarbeiderne få mer penger eller er de bare grådige?" Uansett setter jeg i alle fall pris på både biblioteket og dets bibliotekarer, og i dag endte jeg opp med å velge en annen eksamensoppgave fordi jeg ikke fikk tak i denne boka.

I går var jeg på KiTs bibliotek, som jeg ikke en gang visste eksisterte. Det var lite, koselig, stille, og med et utvalg av film og litteratur som vitnet om kvalitet framfor mengde. Eksamenen jeg fikk utdelt i dag er i et musikkvitenskapelig emne (her kommer den første søkte koblingen inn, evt. andre hvis man regner med gorillametaforen). Jeg dro derfor på Musikkbiblioteket i Olavskvartalet, også dét et lite og hyggelig bibliotek jeg ikke hadde særlig kjennskap til. Her var bibliotekaren særdeles behjelpelig (her velger jeg å ikke gå i dybden, da jeg tross alt prøver å holde meg innenfor rammene), og det hele var mye mer personlig enn på et større bibliotek. Musikkstudenten (dette er en antakelse) som skulle låne et notehefte samtidig som meg, var også veldig hyggelig.

Poenget mitt er altså såre enkelt: Jeg digger biblioteker og har mange flere biblohistorier som jeg kan fortelle en annen gang. Den andre søkte koblingen til dagens cover er at reggae ofte kan være samfunnsbevisst og vil verne om kulturskatter, noe jeg også med dagens innlegg har villet bevise viktigheten av. Coveret er fra nummer fire i Madlibs ambisiøse serie The Medicine Show der han skal gi ut en hel haug med skiver på rappen der alle har et eget tema eller preges av en spesiell type musikk. Nummer fire består av rotekte jamaicans musikk, en forrykende flott miks av bl.a. reggae. Kan nok dessverre ikke lånes på biblioteket.

Ay, meit!

Mye britisk hip-hop er utvilsomt friskere i stilen enn hva som kan sies om tilstanden over Atlanteren. Det kan virke som om forholdet til hip-hop som regelverk har vært litt mer avslappet enn i USA (skyldes det den velkjente "britiske humoren" som vi i Norge elsker?) - mange har blandet hip-hop'en med mye annen musikk, ofte med stort hell.

Da London Posse slapp albumet Gangster Chronicles i 1990, hadde de holdt på en stund som gruppe i et England som for alvor begynte å forme et hip-hop-miljø. Albumet låner fra andre stilarter som reggae og dancehall, i tillegg til oppskriften fra datidens amerikanske østkyst-rap. Gruppa slapp bare denne ene fullengderen, med dette artige coveret. Som tittelen antyder så smått er dette ganske hardcore saker, men samtidig er Rodney P, Bionic og DJ Biznezz til tider festlige, og ikke minst tro mot britiske forhold: Her forekommer det ingen kopiering av amerikanske tilstander, mer en bruk av formen for å tilnærme seg sosiale forhold og virkelighet i England.

Gangster Chronicles ble sluppet på ny for noen år siden, i en utgave der man får med klassikeren "How's Life in London" og et par andre bonusspor. Rodney P har fortsatt som soloartist, for dem som vil høre mer av hans fete London-slangifiserte flow.

Apestreker

De siste årene har hip-hop fra sørstatene fått et solid oppsving. Plutselig kopierte New York-produsentene det sumpaktige og funky lydbildet fra down south, og mange rappere la om flowen sin til noe som minnet mer om rap-artistene fra Texas og Atlanta. Plutselig var det ikke New York som var hip-hop-mekkaet lenger, og gangsta-rap'en fra vestkysten hadde slått seg altfor godt til ro under Californias palmer for lenge siden.

Nå har det jevnet seg litt ut igjen, men fortsatt preger sørstats-rapperne store deler av den kommersielle hip-hop-scenen. Hip-hop'en fra denne delen av USA var imidlertid på ingen måte ny da den fikk sin boost - blant historiske stikkord er Rap-A-Lot Records som har sørget for at blant annet Geto Boys, UGK og Devin the Dude har gitt ut noen av platene sine, DJ Screw som gjorde sørstatsskivene "chopped and screwed" ved å roe ned tempoet og kutte opp låtene så de fikk et enda sløyere uttrykk, og "sizzurp" eller "purple drank" - en drink basert på hostesaft (kodein) som ikke er å anbefale, og som hang godt sammen med DJ Screws seige måte å gjøre om beaten på, samt hans død i 2000.

Blant artistene som har holdt det gående om ikke lengst, så i alle fall en stund, er Goodie Mob. De hang mye med Outkast i starten, og var/er en del av kollektivet Dungeon Family sammen med den populære duoen. Sørstatsaksenten og -mytologien er på plass, og spesielt de to første Goodie Mob-skivene er å anbefale. I 2004 hadde gruppas mest profilerte medlem Cee-Lo brutt ut av gruppa, for å danne one hit wonder'et Gnarls Barkley sammen med DJ Danger Mouse. Cee-Lo var alltid det mest eksentriske medlemmet i Goodie Mob.

Så da det resterende Goodie Mob ga ut ny plate i 2004, kalte de platen One Monkey Don't Stop No Show, der en apekatt fylte det siste setet på coveret. Dette er et utvilsomt stikk til Cee-Lo, og et løfte til fansen om at de vil fortsette å gi ut god musikk. Spørsmålet er jo hvor uavhengige de er når de er nødt til å proklamere Cee-Lo's uteblivelse både på cover og i tittel... Men en ok plate, dog ikke like god som de foregående. Om det skyldes Cee-Lo er jeg likevel ikke like sikker på - det handler nok mer om den gode, helhetlige følelsen - følelsen av å henge rundt åkrene og småbyen der nede i sør, kanskje en sommerkveld med en Budweiser på terrasen, mens gresshoppene gnukker med leggene.

Det blåser friskt der i høstmørket

Boot Camp Clik er et av de mer legendariske og ikke minst konsistente hip-hop-kollektivene som har eksistert. Anført av gruppa Black Moon har denne gjengen stort sett levert kvalitet helt siden nettopp Black Moons debutplate Enta Da Stage i 1993.

En av de mindre kjente gruppene innad i Boot Camp-klikken er Originoo Gun Clappaz - eller OGC som de også kalles, der forkortelsen absolutt er mindre flau enn det fulle navnet. De siste årene har de tre rapperne stort sett dukket opp når Boot Camp Clik har gjort ting sammen, men i 1996 slapp de sitt første album - Da Storm. Produksjonen på denne platen er fascinerende chill hele veien igjennom, her er det ikke noe frieri hverken den ene eller andre veien. Her er det streit boom-bap, tung bass og en litt mystisk sound fra start til slutt. Tittelen er altså Da Storm, og man føler nesten at man beveger seg rundt i et mørkt høstlandskap mens det brygger opp til storm - av og til er man ute, av og til er man inne. Kanskje det er på en øy, akkurat som på coveret av platen? Coveret passer i alle fall som hånd i hanske til musikken, der de tre hodene skaper en litt merkverdig, men stemningsfull prikk over den berømte i. Anbefales.

Wow...

Det har blitt en overvekt av hip-hop-covere på min konseptuelle blogg, så på tide med et reggae-cover. Etter hvert vil jeg kanskje driste meg til å covre annen musikk også.

Men nå reggae altså - jeg fant faktisk dette coveret på en side med festlige reggae-covere, så dette er ikke suget fra eget bryst. Apropos bryst: Legg merke til alle de små, runde greiene som muligens skal forestille stjerner. Ligner ikke i alle fall de på høyre side mistenkelig mye på brystvorter? Ekstra morsomt siden cover-kisen er kuttet akkurat ved hans egne nipples.

De morsomste rapperne er ofte de som røyker mest, og det har blitt noen hasjreferanser på denne bloggen. Klarte likevel utrolig nok å styre unna diverse røykerelaterte reggae-covere, men det er ikke urealistisk å anta at den massive mannen har inntatt noe før han ser alle disse blårøde brystvortene og utroper "This is massive" på jamaicansk slang.

Det finnes faktisk noen låter av Massive Dread på Spotify, men for å være ærlig er det ikke mye å sjekke ut. Det ble med coveret. Bumboclot!

Ice Cube legger deg på is

Det tok ganske lang tid før jeg begynte å sjekke ut 2Pac og faktisk innså hvilken dyktig MC han var. Grunnen til at jeg ikke anerkjente ham før etter flere år med hip-hop på øret, var at mange som ikke egentlig likte hip-hop hørte på ham. Det virket som utvanna skvip - spesielt etter hit'en "Changes" - som jeg likte da den kom, men aldri hørte på igjen etter at jeg hadde oppdaget Wu-Tang, Gang Starr, Mobb Deep, osv.

I min ungdoms krets var det ikke mange som hørte på hip-hop, men det var en del som hørte på Ice Cube. Derfor gadd jeg ikke vie særlig mye oppmerksomhet til ham heller. De som har hørt Ice Cube vet at han ikke er like soft som i Hollywood-oppgulpet han har på si, så musikalsk sett kan han ikke beskyldes for å være like melket som 2Pac. Det handlet altså bare om at hip-hop for dem som ikke virkelig liker det - vel, det var jeg ikke interessert i.

Inntil etter en stund, da jeg begynte å høre på noen av de eldre greiene til iskubben. Coveret ovenfor er fra en av hans beste skiver, og han legger ikke fingrene imellom i sin karakteristikk av det amerikanske samfunnet hverken på coveret eller i tekstene sine. Produksjonen er også knallhard tvers igjennom, og nettopp mangelen på pusterom er nok årsaken til at Death Certificate ikke er min favoritt av Ice Cube. Da liker jeg bedre Lethal Injection og Predator, der det dukker opp noen luftigere vestkyst-beats innimellom all rumpesparkingen.

Dude!

Det er en del covere som er gøyale og som faktisk skjuler en plate med bra innhold på innsiden. Egentlig hadde jeg tenkt å slenge ut coveret til Devin the Dude der han sitter på dass og leser avisa, men så kom jeg over coveret til hans rykende (som Devin alltid er) ferske skive. OnklP kopierte for øvrig toalettcoveret til sin soloskive, tegnet av Martin Kellerman (ja, han som tegner Rocky).

Fittepreik og tjall er det Devin stort sett fyller tekstene sine med, og personlig har jeg gått litt lei. Men han er så jordnær og karismatisk at jeg liksom ikke går helt lei likevel. Her er det lite glamour og skryt å finne, og med unntak av nevnte J-Zone, Redman og kanskje Slick Rick er det få andre rappere som er like hysteriske. Han er flink til å fortelle, og the beats er som regel supersløye saker - for en dag på balkongen i sval sommerbris.

Har ikke så mye å si om dette coveret, egentlig - bilde og tittel sier sitt. Gleder meg til å sjekke ut skiva og håper det er noen nye festlige bidrag fra Dev.

Bisarre turer

The Pharcyde er en av mine favorittgrupper, til tross for at de ikke har gitt ut så mange album. De to første er imidlertid streite hip-hop-klassikere, der jeg holder Labcabincalifornia for å være det sterkeste. Der er det J. Dilla som står for mesteparten av produksjonen, som er adskillig mer laidback og tidløs enn sin forgjenger.

Men debutalbumet Bizarre Ride II The Pharcyde er på sin side mye mer originalt, vilt og sprøtt - en skive som står i stil til sin cover art. Fatlip, Bootie Brown, Slim Kid Tré og Imani sitter i en vogn på vei inn i en krazy verden. Og det ser ut som om de er stimulert for turen.

Det jazzete og funky lydbildet beveger seg i fri flyt mellom høyt og lavt tempo, mens karene legger vers utelukkende bestående av ya mama-jokes (i låten.. "Ya Mama"), legger melankolske synge-hooks på "Passing Me By", snakker om at det er "Otha Fish" i havet selv om en pen pike forduftet, og om røyking i "Pack The Pipe", som ikke bare er tøysete. Dét er derimot mange av pausene innimellom låtene, som fylles av mye sprudlende sprøyt.

Med unntak av Fatlip møttes alle som dansere før de "turned rappers", og i den Spike Jonze-regisserte videoen til "Drop" fra Labcabincalifornia kommer dette greit til syne. Flott låt, video og bonus: http://www.youtube.com/watch?v=co3qMdkucM0

Pimps Don't Pay Taxes

Da jeg var i London i 2003, kjøpte jeg et nummer av magasinet Hip Hop Connection. Jeg hadde hørt om J-Zone før, hvis jeg husker rett, men her fikk jeg et mer dyptpløyende innblikk i denne underlige skruens persona. Det var et langt intervju med rapperen som strakk seg over flere sider, med bilder av ham der han sykler rundt i byen, prater i mobil, m.m.

Et annet sted i bladet anbefalte han "ignorant rap", der Project Pats refreng "fuck a bitch, mother fuck a bitch/fuck a bitch, mother fuck a bitch" var blant favorittene.

Det morsomme er at J-Zone (a.k.a. Captain Backslap) er en hvit, litt pinglete type, som man aldri i verden ville tro var rapper - hadde det ikke vært for basketball-jersey'ene, pimp-outfiten og de andre greiene han ikler seg. Hele stilen hans er veldig ironisk og useriøs, men samtidig ikke påtatt i det hele tatt - siden han bare er ignorant, skitten i kjeften og gir blaffen i sosialt akseptabel oppførsel knyttet til hvilken hudfarge man har.

Pimps Don't Pay Taxes var nok albumet jeg først hørte fra J-Zones katalog, men coveret jeg har valgt er fra A Job Ain't Nuthin But Work (jeg kunne også valgt $ick of Bein' Rich, et annet hysterisk cover). Skiva starter med at en håndfull damer i kor informerer om hvor fantastisk J-Zone er, mens hovedpersonen selv setter seg bak et piano og akkompagnerer ("Alicia Keys, eat your heart out"). Så følger det låter om hvordan J-Zone kommer til å knuse alle MC's i basketball, en festlig fortelling om en overentusiastisk "Disco Hoe", osv, osv.

J-Zone er dyktig både på mikrofonen og bak produksjonsspakene, så dette er absolutt ikke bare "humor". Sjekk ut.

Karikert skrekkrap

Det er ikke bare Madlib som har mange alias. En annen mann med mange navn er Kool Keith, tidligere medlem av den legendariske gruppa Ultramagnetic Mc's.

Hip-hop og tegneserier har en tendens til å krysse samme veier og bytte samme hender, og Kool Keith er blant artistene som til tider har en særdeles tegneserieaktig tilnærming til musikken sin. Blant hans soloprosjekter er Dr. Octagon, en figur som... jeg siterer fra Wikipedia: "Dr. Octagon is an extraterrestrial time traveling gynecologist and surgeon from the planet Jupiter."

Uansett - denne doktoren ble avlivet av et av Keiths andre alias, en annen doktor, nemlig Dr. Dooom, i begynnelsen av platen First Come, First Served. Hovedpersonen Dr. Dooom er en ustabil seriemorder, og hans hysteriske historier utspilles over beats som drar veksler på gamle skrekkfilm-soundtracks. Noen mener coveret til First Come, First Served er en parodi på coverne til plateselskapet No Limit, der blant annet Snoop Dogg en gang holdt hus. Det hevdes også at skiva og Dr. Dooom-aliaset er Kool Keiths oppgjør med en fornøyd fanskares mottagelse av hans forrige prosjekt, som var mer streit hip-hop igjen. Kult og krazy cover, i alle fall, der Dooom viser fram en deilig rotteburger mens en gorilla og andre rariteter viser seg fram i bakgrunnen. Coveret er ganske beskrivende for musikkens innhold, den gir en pekepinn omtrent slik en filmplakat gjør for filmen.

Kremen av kremen

Mengden av tidløse og potente hip-hop-produsenter til tross - Madlib er nok min all-time-favoritt. Kreativiteten hans vil ingen ende ta, og han har stadig nye jern i ilden. Han bruker tiden sin stort sett på å lage musikk og røyke tjall, noe som har resultert både i mer standard beats og mer utflytende og eksperimentelle saker.

I likhet med Stones Throw som helhet, plateselskapet han er en del av, sysler ikke Madlib bare med hip-hop, men også med jazz, funk, soul, reggae og en haug mer obskure stilarter og gamle skatter. Jeg kunne pratet i evigheter om denne fyren, men her er utgangspunktet for dette innlegget: Coveret til platen The Unseen. Artisten er Quasimoto, en fiktiv figur som egentlig er Madlib i egen person, en av hans mange alias. Som Quasimoto får man virkelig et innblikk i den utømmelig musikkskattekisten Madlib sitter på - her blandes en masse gamle samples og musikalske uttrykk sammen til en merkverdig form for hip-hop.

På fronten av coveret kan man vel strengt tatt ikke se denne Quasimoto-figuren (det er vel litt av poenget, jamfør tittelen), men tegnestilen legger føringer for de videre oppdagelsene inne i coveret, og senere tegninger relatert til de påfølgende Quasimoto-utgivelsene. Selvskreven skive blant topp 10 for min del, både hva hip-hop og annen musikk angår.

Slå deg løs på www.stonesthrow.com. For en av mange andre anbefalinger og enda mer info, her er en anmeldelse av et Madlib-prosjekt jeg gjorde for noen år siden: http://www.hissig.no/anmeldelser/m/madlib/movie-scenes/

Bomber og nødhjelp

Dette er egentlig en EP, og ikke et album, men coveret er uansett ganske kult. Gidder ikke å si noe mer om det, "tolk det som du vil" som man sier om "rett" kunst.

Mr. Lif slapp sine to første album på Def Jux, et plateselskap som med produsent og sjef El-P i spissen har pøst ut mye fin og alternativ hip-hop. De to første Lif-albumene er ganske så fete - nummer tre kom i fjor og det har jeg ikke hørt. Han har byttet selskap, så kanskje det er en slags forandring.

Uansett: Den aller kuleste låta han har gjort er å finne på denne EP'n. Det er sistesporet Phantom.

"Tha alkaholik crew, and what we're here to do...

... is rock a show, knock a hoe, and crack another brew!"

som Tha Alkaholiks sier i "Make Room" fra albumet over. Jeg kunne postet hundre hysteriske hip-hop-covere her inne - ingen er så vulgære, hemningsløse, selvhøytidelige, selvironiske eller alt på en gang som rappere. Men det er gøy å poste kule covere som det går an å si litt om også.

Vestkyst-gruppa Tha Alkaholiks rappet stort sett om drikking og fjas, før de slapp sin siste skive for noen år siden. Men med beats som var behagelig laid-back eller supre for festlige lag, under en ordstrøm som fløt like godt som alkoholen, trengtes ikke en dypere fellesnevner enn drikkingen. Coveret over er enkelt, men gjennomført, der både bilde, tittel og bandnavn står i stil til hverandre.

Gruppa spilte i Trondheim for omlag et år siden, noe som selvsagt var stor stas. Jeg slo av en prat med medlemmet J-Ro i vinterkulda, da han var ute for å ta seg en sigg. Det vil si, jeg spurte om når de skulle spille og om det var han som bodde i Sverige. Det var selvfølgelig Tash, den andre mc'en i gruppa, så da hadde vi ikke mer å prate om.

Albumene Coast 2 Coast og X.O. Experience anbefales også.

Etegilde

Wow! Gutta som er glad i noe å eta. Ganskje kjent plate og cover, egentlig, men selv har jeg aldri hatt noe forhold til Fat Boys. Dette er fra debutplaten, enkelt og greit titulert Fat Boys. For en entré på rap-scenen - snakk om å legge korta på bordet først som sist. Fat'n'proud! Og hva skjer med fengselsfuglene? Lollert.

De påfølgende platene heter for øvrig The Fat Boys Are Back og Big and Beautiful. Sammen med Heavy D & The Boyz (debutplate kalt Livin' Large) er nok dette hip-hop-historiens mest gladfeite.

Litt hardere er Fat Joe, mannen som har mat og hip-hop som sine hobby'er, og Big Pun som døde ikke av pistolskudd, ikke av drive-by shooting og ikke av knivstikk eller droger, men rett og slett av fedme. Dyktig til å rappe var han i alle fall.

Fiendtlig miljø

Coveret til høyre minner litt om det første jeg postet her i bloggen. Igjen er det truende skikkelser som lusker, men denne gang er rapperen byttet, ikke jegeren.

Det er Rasco som sitter i stolen der inne, og coveret tilhører platen hans Hostile Environment. Rasco representer California, men la seg aldri på gangster rap-bølgen som har vært nært tilknyttet hip-hop'en fra vestkysten. Debutplaten hans ble sluppet på Stones Throw, verdens beste plateselskap, og bar navnet Time Waits for No Man. Etter dette dannet han gruppen Cali Agents sammen med Planet Asia, en annen dyktig MC. Diskografien deres anbefales egentlig vel så mye som soloplatene.

Skiva til høyre kom i 2001, og når jeg hører den i dag synes jeg den er helt på det jevne. Noen utrolig kule låter. Hvis jeg husker rett kjøpte jeg skiva fra Benni's - platesjappa til Christer Falck nede på Aker Brygge. Med unntak av Stress var det ingen andre butikker hverken i Oslo eller Norge generelt man var nesten garantert å finne de rap-skivene man lette etter. Nå er Benni's nedlagt og ingen kjøper cd'er lenger.

Hehe

Hardere blir det ikke

Mai, 1991: Dvergen Bushwick Bill er deprimert og dritings, og drar til kjæresten sin for å be henne skyte ham. Hun nekter, det utvikler seg til en krangel, før pistolen plutselig går av. Kula går rett gjennom det ene øyet på Bushwick Bill, før den slår seg til ro inne i skallen. Øyet er ødelagt, men ved alt hell overlever Bill.

Bushwick Bill var medlem av rap-gruppa Geto Boys, som i tillegg besto av Scarface og Willie D. Til tross for at jeg har hørt på hip-hop i mange år nå og Geto Boys er en velkjent gruppe, tok det lang tid før jeg oppdaget coveret ovenfor. Det er komisk, sjokkerende og hjerteskjærende på samme tid. Spesielt gripende er det når man kjenner gruppas tekstmateriale, som ofte var usedvalig renskåret, ærlig og rått. Skiva over heter beskrivende nok We Can't Be Stopped, og bildet er tatt etter skuddulykken. Hardere blir det ikke, og man får inntrykk av at disse tre karene aldri vil svikte hverandre.

Platen inneholder bl.a. låta "Fuck A War", der Bushwick Bill blir oppringt av militæret og ber dem dra til helvete, og klassikeren "Mind Playing Tricks On Me" som åpner med følgende linjer av Scarface:

"At night I can't sleep, I toss and turn
Candle sticks in the dark, visions of bodies being burned
Four walls just staring at a nigga
I'm paranoid, sleeping with my finger on the trigger"