Piloten takker for seg

2010 går mot slutten, og med innlegg nummer 50 runder jeg av coverbloggen - foreløpig for godt. Kanskje jeg kommer opp med et nytt... kremt... konsept i 2011.

Skiva jeg har plukket coveret fra står som en fin avslutning både på bloggen og 2010 - det er Curren$ys oppfølger til sin Pilot Talk fra tidligere i år. Pilot Talk II er rykende fersk, og om mulig enda bedre enn sin forgjenger. Curren$y må bli min favoritt-MC fra 2010 - med sin positivt monotone stil flyter han gjennom den ene skiva og låta etter den andre, og er bemerkelsesverdig interessant i all sin enkelhet. Men der, i jordnærheten, ligger nok nettopp nøkkelen, sammen med de finfine beatsene, som langsomt synker inn i deg og blir der, snarere enn å ha hitpotensiale som gir kortvarig eufori.

Mon tro om huset på coveret er i samme område som der Curren$y driver rundt i "Breakfast"-videoen? Litt drømmeaktig og svalt i begge tilfeller, i alle fall. Håper jeg befinner meg på et slikt sted en gang - særlig håper jeg det nå, med raggsokk-føttene plantet på kaldt gulv i en iskald leilighet.

Takk for nå, og takk for at nettopp du har lest bloggen! Big upz, tunin' ooouuuut...

Julejuggel med Dipset

Det nærmer seg jul, i alle fall advent, så jeg klemmer til med noe relatert. Jim Jones er tydeligvis veldig glad i jula, da han har vært involvert i hele to utgivelser med jule-hip-hop.

Den første heter A Dipset Christmas, men den andre har morsomst cover. Tribute to Bad Santa kom ut i 2008, mens den forrige julesnurren kom i 2006.

Låtene spinner fra vulgær bruk av julemusikk og -tematikk, til mer vellykkede beskrivelser av jul i ghettoen og andre skildringer. Produksjonen er jevnt over ganske god.

Men alt i alt anbefaler jeg nok heller Peanut Butter Wolfs fine samling av obskure julelåter, på hans plate Badd Santa.

En ape på kroken

G-strenger. Ape. "Monkey on the dick".

Denne låta er laget av Magnolia Shorty, som faktisk er en dame. Ganske fengende er den også, oppi all sin dumhet.

Ikke så mye som en kinaputt

Det er alltid morsomt med covere som på død og liv skal illustrere platetittelen så tydelig som mulig. Kris Kross-skiva Da Bomb er kanskje ikke det verste eksemplet, men uansett ganske artig.

Kris Kross er mest kjente for låta "Jump" og at de gikk med buksene feil vei. Denne trenden bredte seg visstnok også til Norge, der enkelte hip-hop-entusiaster tok etter.

Gutta var bare 13 år da de ga ut sin første plate. De ble oppdaget av produsenten Jermaine Dupri på et kjøpesenter i Atlanta, da Dupri syntes de så ut som en rap-duo. At de i utgangspunktet ikke var MC's er kanskje grunnen til at de to små karene ikke har tålt tidens tann så godt.

Da Bomb er ikke en særlig interessant skive, selv om produksjonen av og til ikke er så verst. Det blir liksom litt snålt også, når to unggutter som tidligere rappet om at de ikke rakk bussen, nå rapper om at det er så belastet der ute på gatene utenfor soveromsvinduet.

Klokka går, E-40 består

Vestkyst-rapperen E-40 er et slags fenomen, med sin halsbrekkende flow og til tider uforståelig kompliserte Bay Area-slang. Skruen har mange morsomme covere i diskografien, men jeg har plukket ut klokke-coveret til In A Major Way fra '95, fordi det er et av de beste - også musikalsk.

E-40 slipper sin tungetornado (no homo) over snåle, funky beats. Låter som "Sideways", "Dusted 'N' Disgusted" og "Da Bumble" er blant høydepunktene. Stemmen til 40 kan bli litt slitsom i lengden, men denne skiva er certified snadder.

E-40 er faktisk over 40 nå, men holder fortsatt stilen. Men han bruker briller, altså. Også lager han mat inni klokka.

Retrospektiv blåsefunk

At Make The Road By Walking kom i 2008, kommer som en liten overraskelse hvis man bare forholder seg til musikken. Menahan Street Band beveger seg i grenseland mellom 70-talls funk, soul og afro-beat. Platens cover bærer også løfter om et levende, storby-orientert lydbilde fra gatene, og bandet har da også sin opprinnelse i Brooklyn, New York City.

Hvis du som jeg digget American Gangster-albumet til Jay-Z, vil du antakelig nikke anerkjennende til åpnings- og tittelsporet på Make The Road By Walking. Låten er nemlig samplet på American Gangster-singelen "Roc Boys".

Menahan Street Band består av medlemmer fra blant annet Sharon Jones & the Dap-Kings og El Michels Affair. Hvis du er hypp på mer funky gitarer, blåsere med respekt for sin groove og fiffige trommer, vil jeg også anbefale El Michels Affairs plate Enter The 37th Chamber, der de gjør sine instrumentale tolkninger av Wu-Tang-svisker.

Bassdreven hip-hop-filosofi

På tide med en skikkelig bra plate, som i tillegg har et kult cover. Coveret her står veldig i stil med KRS-Ones holdning, som den kunnskapsrike hip-hop-læremesteren og gatefilosofen.

Pegagogikken har dessverre glidd over i en dørgende kjedelig, evigvarende og ikke minst slitsom preken, men i 1989, da Ghetto Music: The Blueprint of Hip-Hop kom ut, var KRS-One den inspirerende MC-tredjedelen av Boogie Down Productions. Gruppa besto opprinnelig av KRS, den mer anonyme D-Nice, og DJ Scott La Rock som ble skutt og drept i 1987.

Gruppas debutalbum Criminal Minded (1987) går for å være den store klassikeren, noe den også er, men rent bortsett fra at den ikke var like nyskapende er Ghetto Music det samme. Produksjonen er mye "varmere" her enn på Criminal Minded, med solid boom-bap til grunn, gromme basslinjer og funky samples.

Favoritter er blant annet "You Must Learn", der KRS virkelig er i sonen med både tekst og flyt over en beintøff beat, "Jack of Spades", med sin syke bass, og den fine avslutningslåten "World Peace", med et afrobeat-aktig sample som trer fram med passe mellomrom.

"Sound Of The Police", BDPs kanskje mest kjente låt, er ikke på denne platen, men det trengs jo ikke med et cover som sier det meste om KRS' holdning til snutepes. Så hører du, politimann? You - must - leeeaaarn.

Vokt dem for hunden

Da jeg ble introdusert for Wu-Tang var det bare å orientere seg i soloskivene fra medlemmene. Det må være nesten ti år siden sist jeg hørte noe fra Inspectah Decks første plate på egen hånd, og jeg mintes at den ikke var en av skivene fra Wu-Tang-leiren som bet seg mest fast på hjernebarken.

Når jeg setter den på nå oppdager jeg at skiva likevel inneholder en rekke ålreite låter. For ikke å snakke om minnene - ikke ett av disse sporene kan sies å ha fått mye spilletid rundt omkring siden den gang. Inspectah Deck er kanskje ikke blant de rapperne i Wu-Tang som har fått mest shine, noe som forsåvidt er rettferdig da flowen og stemmen hans kan bli litt slitsom gjennom en hel skive. Men fyren kan rappe og produksjonen på Uncontrolled Substance er for det meste ganske typisk Wu-Tang på slutten av 90-tallet, selv om RZA ikke har produsert så mye.

Coveret er jo dødsmorsomt og skikkelig gatesmart på en gang. Dette er hip-hop. Daaaawg.