Dude!

Det er en del covere som er gøyale og som faktisk skjuler en plate med bra innhold på innsiden. Egentlig hadde jeg tenkt å slenge ut coveret til Devin the Dude der han sitter på dass og leser avisa, men så kom jeg over coveret til hans rykende (som Devin alltid er) ferske skive. OnklP kopierte for øvrig toalettcoveret til sin soloskive, tegnet av Martin Kellerman (ja, han som tegner Rocky).

Fittepreik og tjall er det Devin stort sett fyller tekstene sine med, og personlig har jeg gått litt lei. Men han er så jordnær og karismatisk at jeg liksom ikke går helt lei likevel. Her er det lite glamour og skryt å finne, og med unntak av nevnte J-Zone, Redman og kanskje Slick Rick er det få andre rappere som er like hysteriske. Han er flink til å fortelle, og the beats er som regel supersløye saker - for en dag på balkongen i sval sommerbris.

Har ikke så mye å si om dette coveret, egentlig - bilde og tittel sier sitt. Gleder meg til å sjekke ut skiva og håper det er noen nye festlige bidrag fra Dev.

Bisarre turer

The Pharcyde er en av mine favorittgrupper, til tross for at de ikke har gitt ut så mange album. De to første er imidlertid streite hip-hop-klassikere, der jeg holder Labcabincalifornia for å være det sterkeste. Der er det J. Dilla som står for mesteparten av produksjonen, som er adskillig mer laidback og tidløs enn sin forgjenger.

Men debutalbumet Bizarre Ride II The Pharcyde er på sin side mye mer originalt, vilt og sprøtt - en skive som står i stil til sin cover art. Fatlip, Bootie Brown, Slim Kid Tré og Imani sitter i en vogn på vei inn i en krazy verden. Og det ser ut som om de er stimulert for turen.

Det jazzete og funky lydbildet beveger seg i fri flyt mellom høyt og lavt tempo, mens karene legger vers utelukkende bestående av ya mama-jokes (i låten.. "Ya Mama"), legger melankolske synge-hooks på "Passing Me By", snakker om at det er "Otha Fish" i havet selv om en pen pike forduftet, og om røyking i "Pack The Pipe", som ikke bare er tøysete. Dét er derimot mange av pausene innimellom låtene, som fylles av mye sprudlende sprøyt.

Med unntak av Fatlip møttes alle som dansere før de "turned rappers", og i den Spike Jonze-regisserte videoen til "Drop" fra Labcabincalifornia kommer dette greit til syne. Flott låt, video og bonus: http://www.youtube.com/watch?v=co3qMdkucM0

Pimps Don't Pay Taxes

Da jeg var i London i 2003, kjøpte jeg et nummer av magasinet Hip Hop Connection. Jeg hadde hørt om J-Zone før, hvis jeg husker rett, men her fikk jeg et mer dyptpløyende innblikk i denne underlige skruens persona. Det var et langt intervju med rapperen som strakk seg over flere sider, med bilder av ham der han sykler rundt i byen, prater i mobil, m.m.

Et annet sted i bladet anbefalte han "ignorant rap", der Project Pats refreng "fuck a bitch, mother fuck a bitch/fuck a bitch, mother fuck a bitch" var blant favorittene.

Det morsomme er at J-Zone (a.k.a. Captain Backslap) er en hvit, litt pinglete type, som man aldri i verden ville tro var rapper - hadde det ikke vært for basketball-jersey'ene, pimp-outfiten og de andre greiene han ikler seg. Hele stilen hans er veldig ironisk og useriøs, men samtidig ikke påtatt i det hele tatt - siden han bare er ignorant, skitten i kjeften og gir blaffen i sosialt akseptabel oppførsel knyttet til hvilken hudfarge man har.

Pimps Don't Pay Taxes var nok albumet jeg først hørte fra J-Zones katalog, men coveret jeg har valgt er fra A Job Ain't Nuthin But Work (jeg kunne også valgt $ick of Bein' Rich, et annet hysterisk cover). Skiva starter med at en håndfull damer i kor informerer om hvor fantastisk J-Zone er, mens hovedpersonen selv setter seg bak et piano og akkompagnerer ("Alicia Keys, eat your heart out"). Så følger det låter om hvordan J-Zone kommer til å knuse alle MC's i basketball, en festlig fortelling om en overentusiastisk "Disco Hoe", osv, osv.

J-Zone er dyktig både på mikrofonen og bak produksjonsspakene, så dette er absolutt ikke bare "humor". Sjekk ut.

Karikert skrekkrap

Det er ikke bare Madlib som har mange alias. En annen mann med mange navn er Kool Keith, tidligere medlem av den legendariske gruppa Ultramagnetic Mc's.

Hip-hop og tegneserier har en tendens til å krysse samme veier og bytte samme hender, og Kool Keith er blant artistene som til tider har en særdeles tegneserieaktig tilnærming til musikken sin. Blant hans soloprosjekter er Dr. Octagon, en figur som... jeg siterer fra Wikipedia: "Dr. Octagon is an extraterrestrial time traveling gynecologist and surgeon from the planet Jupiter."

Uansett - denne doktoren ble avlivet av et av Keiths andre alias, en annen doktor, nemlig Dr. Dooom, i begynnelsen av platen First Come, First Served. Hovedpersonen Dr. Dooom er en ustabil seriemorder, og hans hysteriske historier utspilles over beats som drar veksler på gamle skrekkfilm-soundtracks. Noen mener coveret til First Come, First Served er en parodi på coverne til plateselskapet No Limit, der blant annet Snoop Dogg en gang holdt hus. Det hevdes også at skiva og Dr. Dooom-aliaset er Kool Keiths oppgjør med en fornøyd fanskares mottagelse av hans forrige prosjekt, som var mer streit hip-hop igjen. Kult og krazy cover, i alle fall, der Dooom viser fram en deilig rotteburger mens en gorilla og andre rariteter viser seg fram i bakgrunnen. Coveret er ganske beskrivende for musikkens innhold, den gir en pekepinn omtrent slik en filmplakat gjør for filmen.