Kremen av kremen

Mengden av tidløse og potente hip-hop-produsenter til tross - Madlib er nok min all-time-favoritt. Kreativiteten hans vil ingen ende ta, og han har stadig nye jern i ilden. Han bruker tiden sin stort sett på å lage musikk og røyke tjall, noe som har resultert både i mer standard beats og mer utflytende og eksperimentelle saker.

I likhet med Stones Throw som helhet, plateselskapet han er en del av, sysler ikke Madlib bare med hip-hop, men også med jazz, funk, soul, reggae og en haug mer obskure stilarter og gamle skatter. Jeg kunne pratet i evigheter om denne fyren, men her er utgangspunktet for dette innlegget: Coveret til platen The Unseen. Artisten er Quasimoto, en fiktiv figur som egentlig er Madlib i egen person, en av hans mange alias. Som Quasimoto får man virkelig et innblikk i den utømmelig musikkskattekisten Madlib sitter på - her blandes en masse gamle samples og musikalske uttrykk sammen til en merkverdig form for hip-hop.

På fronten av coveret kan man vel strengt tatt ikke se denne Quasimoto-figuren (det er vel litt av poenget, jamfør tittelen), men tegnestilen legger føringer for de videre oppdagelsene inne i coveret, og senere tegninger relatert til de påfølgende Quasimoto-utgivelsene. Selvskreven skive blant topp 10 for min del, både hva hip-hop og annen musikk angår.

Slå deg løs på www.stonesthrow.com. For en av mange andre anbefalinger og enda mer info, her er en anmeldelse av et Madlib-prosjekt jeg gjorde for noen år siden: http://www.hissig.no/anmeldelser/m/madlib/movie-scenes/

Bomber og nødhjelp

Dette er egentlig en EP, og ikke et album, men coveret er uansett ganske kult. Gidder ikke å si noe mer om det, "tolk det som du vil" som man sier om "rett" kunst.

Mr. Lif slapp sine to første album på Def Jux, et plateselskap som med produsent og sjef El-P i spissen har pøst ut mye fin og alternativ hip-hop. De to første Lif-albumene er ganske så fete - nummer tre kom i fjor og det har jeg ikke hørt. Han har byttet selskap, så kanskje det er en slags forandring.

Uansett: Den aller kuleste låta han har gjort er å finne på denne EP'n. Det er sistesporet Phantom.

"Tha alkaholik crew, and what we're here to do...

... is rock a show, knock a hoe, and crack another brew!"

som Tha Alkaholiks sier i "Make Room" fra albumet over. Jeg kunne postet hundre hysteriske hip-hop-covere her inne - ingen er så vulgære, hemningsløse, selvhøytidelige, selvironiske eller alt på en gang som rappere. Men det er gøy å poste kule covere som det går an å si litt om også.

Vestkyst-gruppa Tha Alkaholiks rappet stort sett om drikking og fjas, før de slapp sin siste skive for noen år siden. Men med beats som var behagelig laid-back eller supre for festlige lag, under en ordstrøm som fløt like godt som alkoholen, trengtes ikke en dypere fellesnevner enn drikkingen. Coveret over er enkelt, men gjennomført, der både bilde, tittel og bandnavn står i stil til hverandre.

Gruppa spilte i Trondheim for omlag et år siden, noe som selvsagt var stor stas. Jeg slo av en prat med medlemmet J-Ro i vinterkulda, da han var ute for å ta seg en sigg. Det vil si, jeg spurte om når de skulle spille og om det var han som bodde i Sverige. Det var selvfølgelig Tash, den andre mc'en i gruppa, så da hadde vi ikke mer å prate om.

Albumene Coast 2 Coast og X.O. Experience anbefales også.

Etegilde

Wow! Gutta som er glad i noe å eta. Ganskje kjent plate og cover, egentlig, men selv har jeg aldri hatt noe forhold til Fat Boys. Dette er fra debutplaten, enkelt og greit titulert Fat Boys. For en entré på rap-scenen - snakk om å legge korta på bordet først som sist. Fat'n'proud! Og hva skjer med fengselsfuglene? Lollert.

De påfølgende platene heter for øvrig The Fat Boys Are Back og Big and Beautiful. Sammen med Heavy D & The Boyz (debutplate kalt Livin' Large) er nok dette hip-hop-historiens mest gladfeite.

Litt hardere er Fat Joe, mannen som har mat og hip-hop som sine hobby'er, og Big Pun som døde ikke av pistolskudd, ikke av drive-by shooting og ikke av knivstikk eller droger, men rett og slett av fedme. Dyktig til å rappe var han i alle fall.

Fiendtlig miljø

Coveret til høyre minner litt om det første jeg postet her i bloggen. Igjen er det truende skikkelser som lusker, men denne gang er rapperen byttet, ikke jegeren.

Det er Rasco som sitter i stolen der inne, og coveret tilhører platen hans Hostile Environment. Rasco representer California, men la seg aldri på gangster rap-bølgen som har vært nært tilknyttet hip-hop'en fra vestkysten. Debutplaten hans ble sluppet på Stones Throw, verdens beste plateselskap, og bar navnet Time Waits for No Man. Etter dette dannet han gruppen Cali Agents sammen med Planet Asia, en annen dyktig MC. Diskografien deres anbefales egentlig vel så mye som soloplatene.

Skiva til høyre kom i 2001, og når jeg hører den i dag synes jeg den er helt på det jevne. Noen utrolig kule låter. Hvis jeg husker rett kjøpte jeg skiva fra Benni's - platesjappa til Christer Falck nede på Aker Brygge. Med unntak av Stress var det ingen andre butikker hverken i Oslo eller Norge generelt man var nesten garantert å finne de rap-skivene man lette etter. Nå er Benni's nedlagt og ingen kjøper cd'er lenger.