Ice-T

Ice-T har liksom alltid vært der, som en slags legende som aldri egentlig kunne hevde seg blant de største. T er faktisk over 50 år nå - en bragd i seg selv, med tanke på at han fortsatt er relevant. Vel, ikke innen hip-hop, kanskje, men i alle fall som skuespiller - mest kjent fra Law & Order.

Ice-T har en del svin på skogen når det gjelder covere - de fleste av skivene hans ville jeg ikke drømt om å ha i hylla engang, med alle de überharry bildene av ham selv sammen med en eller annen sklie i utdatert sexy-drakt. På den siste skiva hans, rett og slett kalt Gangsta Rap (2006), får man som platekjøper gleden av et cover prydet av Ice-T selv sammen med kona Nico - begge er nakne og ligger i en stilling som liksom skal være naturlig. Type "vi har akkurat elsket og nå skal vi sove".

Såvidt jeg har forstått driver ikke Ice-T med mye gangbanging for tiden (jamfør både hans TV-karriere og troskapen til kona på coveret), men paret ble stoppet av snuten i sommer da de skulle kjøre bikkja til veterinæren. Dyret hadde visst kneproblemer, men det er ingen unnskyldning for ikke å ha gyldig førerkort og bilbelte på.

Coveret jeg har valgt ut er fra en tid da Ice-T og "gangsta rap" var en mer troverdig kombinasjon. Hans daværende kone var på et par av omslagene hans på denne tiden også - kis liker tydeligvis å vise fram trofeene sine. På The Iceberg/Freedom of Speech... Just Watch What You Say fra 1989 er det derimot en tegning som har fått plass på forsiden, der Ice-T er i trøbbel, men helt sikkert kald som is. Jeg synes coveret er ganske så tøft, og det samme er platen. Ice-T var en frontfigur for vestkyst-hip-hop'en, men var egentlig fra New Jersey, noe som kanskje kan forklare hvorfor lydbildet hans er litt annerledes enn mye annet som kom fra Los Angeles på samme tid. The Iceberg... er en utrolig energisk skive, der "The Hunted Child" er en spesielt forrykende låt jeg har hatt et forhold til i lang, lang tid. Resten av skiva inneholder mye tøff hip-hop, selv om noe av rap/rock-greiene ikke faller i smak (slik det ofte ikke gjør) for min del.

En funky tur gjennom Comptons gater

Jeg holdt på å poste dette coveret for en god stund siden, men ble så opphengt i den optiske labyrinten med albumet i baksetet at jeg til slutt droppet hele greia. Ganske morsom løsning, spesielt med tanke på at dette er ganske standarisert, gangsterfisert vestkyst-rap fra det tidlige nittitall.Men man var kanskje generelt mer kreativ med cover-art før? I alle fall innen hip-hop, kan det virke som.

At dagens plate betegnes som "standarisert" betyr ikke at Music To Driveby er en tam skive. Det var Comptons Most Wanteds tredje fullengder, og kanskje deres beste. Det kule overet med sin antydning i både bilde og tittel, er en god indikator for låtene her. Med MC Eiht i spissen blir man med gjennom Compton, Los Angeles, gater, i strøk der man fort kan se andre kjente rappere hengende rundt på gatehjørnene. Pistoler og gjengmentalitet spilles ut over tøffe, men funky og sløye beats.

Mitt første møte med MC Eiht i CMW var gjennom filmen Menace 2 Society, en skildring av harde LA-kår på hip-hop-bunn, som gjorde stort inntrykk på en fersk rap-elsker fra et møblert hjem. MC Eiht hadde en rolle i filmen, sammen med et par andre kjente west coast-fjes, og hadde også den kule låta "Streiht Up Menace" på soundtracket. Fun fact: 2Pac skulle egentlig ha en rolle i Menace 2 Society, men fikk sparken etter en slåsskamp med en av regissørene.

For en del år siden slapp Comptons Most Wanted en samleplate kalt When We Wuz Bangin' - The Hitz - en dårlig markedsføringsstrategi for videre utgivelser, men samtidig en ærlig innrømmelse av at de gylne dagene var forbi.

Wiggaz

Det går nesten ikke an å ha en coverblogg uten å gi Pen & Pixel litt shine. Dette design-kompaniet sto bak en vanvittig del av cover art'en til rap-utgivelsene mot slutten av 90-tallet. Coverne er på sett og vis en slags billedliggjøring av det tekstmessige innholdet - ofte satt sammen av materialistiske overflodssymboler som biler, smykker, damer og alt det andre folk pleier å hate på hip-hop for.

Jeg tror jeg allerede har postet et par covere der Pen & Pixel har hatt en finger med i spillet, og sannsynligvis vil det komme flere etter hvert da rekken av hysteriske covere er endeløs. Denne gang velger jeg meg Po' White Trash and The Trailer Park Symphony (!), en gjeng jeg strengt tatt har hørt veldig lite av og som heller ikke frister veldig å sjekke ut mer av.

Pen & Pixel holder det fortsatt gående og man kan faktisk se en liten film om bedriften på Youtube som er ganske interessant, der den ikke ukjente dokumentaristen Louis Theroux er host.

Tilbakelent, med støt av galskap

Dette coveret er ikke bare snålt og artig, det huser også en skikkelig fin plate. Heltah Skeltah debuterte med Nocturnal i 1996, og er nå som da en del av kollektivet Boot Camp Clik.

For en tid tilbake skrev jeg om et cover av gruppa OGC, en gjeng som også sto i ledtog med samme klikk. Lydbildet på Heltah Skeltah-platen er ganske likt som OGCs, det er tung bass, søvnige melodilinjer og forbausende råe rim. Rock og Ruck er imidlertid mye bedre MC's enn OGC sine medlemmer, og Ruck - også kjent som Sean Price - har blitt en undergrunnsfavoritt hos mange også som soloartist de siste årene.

Rock ble på sin side for noen år siden arrestert for noe uoppgjort murder/pimp-relatert fra fortiden, men slapp ut ganske kjapt etterpå - i god tid før Heltah Skeltah gjenforentes med sin 2008-skive D.I.R.T.. Dette, gruppas navn og deres til tider galskaps-, hasj- og tøffhetsrelaterte tekster, gjør at det avslappede utfylles av litt mer spennende tekstinnhold. Først og fremst på platen med laserflaggermuscoveret.

Forresten: Det er bare å kommentere til krampa tar en. Vet at en del leser bloggen (4 real) og i starten var jeg litt dårlig med å svare. Ikke for å være Tor Tør i Topp, men jeg skal være mer on point denne gang. Holla!

På dørstokken til berømmelse

I 1994 kom to av hip-hop-historiens mest legendariske album. Nas slapp sitt debutalbum Illmatic. Notorious B.I.G. slapp sin debut Ready to Die. Felles for dem begge er at et lite barn pryder coveret - i Nas sitt tilfelle et selvportrett over New Yorks gater, mens Biggie har latt sin datter sette sitt preg på førsteskiva.

Personlig synes jeg Nas er en av de aller, aller beste rapperne noensinne. Det var aldri tvil om hvem jeg holdt med under beefen med Jay-Z. Begge er kløppere tekstmessig, men Nas har en råere flow og har en egen evne til å få deg revet med i det han har å fortelle. Han har en varmere aura, på sett og vis, selv om han har gjort mye rart i karrieren. Hans varierende hell med å plukke beats har også ført til en del mediokre utgivelser, men dette var aldri noe problem under Illmatic - hans udiskutabelt beste skive. På dette tidspunktet var han sulten som en ulv, og debutskiva hans var også en av de første der flere topp-produsenter delte på beat-forsyningen. Dette skyldtes nok forventningene til Nas selv, som absolutt ble infridd. Hvert spor på Illmatic er en klassiker.

Nas spilte videre på ideen med ansiktet på coveret på et par av sine neste plater, der It Was Written er en undervurdert oppfølger til førsteskiva og Nastradamus er et realt bomskudd i andre enden av skalaen.

Som album i sin helhet er kanskje ikke Ready to Die en like stødig skive som Illmatic, men Biggies legendariske debut, og eneste skive mens han levde, er også full av godlåter og imponerende flyt. Biggie var så rå på mikrofonen og hadde en såpass autoritær stemme, at han egentlig ikke trengte så fete beats. Likevel er det mye av dét også på Brooklyn-rapperens skikkelige inntog på hip-hop-scenen, der tittelen på skiva dessverre ble altfor virkelighetsnær da han ble skutt i 1997.

Mens Nas og Biggie sine covre kom med bud om friskt blod og store taktskifter i rap-toppen, var Lil' Wayne ganske etablert som "det nye store" da han slapp sin høyt hypede plate The Carter III for to år siden. Ingen prater like mye rør og rariteter på en like interessant måte som Wayne, som mest av alt fortjener sin suksess pga sine kreative og absurde flows, og tilsvarende punchlines. Det er likevel ikke nok til at The Carter III er i nærheten av platene coveret refererer til, der en Wayne med selvtilliten i orden sidestiller seg med nevnte Nas og Biggie.