onsdag 30. mars 2011

Funkfylt handlekurv


Det blir sexy i butikken når S.O.S. Band gir ut sin III. Musikken er funky og fin, og skiva full av dansbare åttitallsgodbiter. Preget av tidens tann, men på en måte tannlegen ville finne verdig.

tirsdag 22. mars 2011

P is free


Det er heldigvis hyggeligere ting enn Nate Doggs død som har skjedd på hip-hop-fronten i det siste. Prodigy fra gruppa Mobb Deep er løslatt etter tre og et halvt år i fengsel, der han satt på grunn av våpenbesittelse.

Det passer fint med et New York-relatert cover nå, etter mye west coast og sørstats. Mobb Deep er så New York som man får det, og Prodigy og Havoc er nærmere bestemt fra Queens. De siste årene har de stort sett utgitt råtten dritt, men fra albumet Infamy (2001) og bakover er det meste gull. Inkludert Prodigys soloalbum H.N.I.C., som fikk sin oppfølger i 2008.

På coveret av H.N.I.C. 2 har Prodigy tydeligvis ikke bestemt seg for hva han vil ha på seg, og har gått for en helgardering. "Masse bilder av meg selv!" Dessverre er han ikke så interessant som han kanskje tror - i alle fall ikke når det kommer til selve rappingen, som jo er det viktigste. På H.N.I.C 2 er han akkurat like slapp og repeterende som han har vært de siste årene. Hans plate Return Of The Mac som kom året før inneholdt i det minste tøffe blaxploitation-vibber fra produsent Alchemist, men jevnt over er solodebuten H.N.I.C. og det eldre Mobb Deep-materialet hundre ganger bedre enn det som har kommet etterpå. Håper Prodigy og Havoc skjerper seg litt nå, og at P er sulten etter fengselsoppholdet.

onsdag 16. mars 2011

Nate Dogg R.I.P.


Hadde egentlig planer om å poste et annet, mye morsommere cover i dag, men da jeg oppdaget at Nate Dogg var død ble det dette i stedet.

Nate Dogg har satt sitt preg på g-funk-hip-hop'en i en årrekke, og hans kanskje mest kjente bidrag blant mange legendariske hooks, er syngingen på Warren G's "Regulate". Denne klassikeren sparker i gang Warren G's debutalbum Regulate... G Funk Era fra '94, som G aldri skulle klare å toppe. Blant andre låter på skiva som jeg har hært mye på, er "Do You See", "So Many Ways" og "This DJ".

Coveret er fint nok, men kanskje ikke så spesielt i seg selv. Det som imidlertid gjør det så kult, er at det rammer inn musikken på en så god måte. Det er vestkysten av USA, det er palmer, enkle nabolag og biler, men det er også en viss melankoli som man ikke finner igjen blant så mange andre artister fra west coast. Warren G er først og fremst anerkjent som en dyktig produsent, men han er slettes ingen ueffen rapper heller. Hele pakka er veldig gjennomført - luftig og sval, funky og frisk.

G-funk'en har ebbet litt ut med årenes løp, og nå som Nate Dogg - en så stor representant - er borte, står det ikke mye igjen som minner om storhetstiden da G Funk Era kom ut. Men da er det jo bare å sette på klassikerne, og varme opp til sommeren igjen med de samme, gamle godlåtene.

onsdag 2. mars 2011

Skygge av gammel hygge


Dagens cover tilhører en plate som har fått veldig lite oppmerksomhet i år, men som helt klart er blant høydepunktene for min del.

1979: Kunstnerne Jean Michel Basquiat og Michael Holman møtes på en fest, og bestemmer seg for å starte et band. De inviterer flere kunstnere fra downtown-miljøet i New York til å slutte seg til dem, blant annet eksentriske Vincent Gallo - nå mest kjent som skuespiller og regissør. Navnet på bandet blir Gray.
Det er vanskelig å vite hva man bør kalle musikken, men i en anmeldelse i Interview Magazine i 1981, ble Gray beskrevet som "an industrial sound effects band. They played on scaffolds. Lately, they’ve really developed their own groove... It’s sort of an easy listening bebop industrial sound effects lounge ensemble...”

Bandet sluknet hen og kom aldri med noen skikkelig utgivelse, noe som ergret meg...
2011: ... helt fram til for en ukes tid siden - da jeg plutselig fant ut at et album nylig var sluppet! Michael Holman og Nicholas Taylor - et annet medlem - har gått sammen om Grays første album noensinne, der de har brukt gamle innspillinger og opptak, i tillegg til nyinnspillinger av Gray-materiale. Basquiat er jo død for lenge siden, men hans vokal dukker opp både her og der, og man føler ånden hans gjennom platen. Dette er Gray slik det skulle være, og utrolig fet musikk! Et stykke unna hip-hop, men samtidig ikke - det forekommer elementer av både rapping, sample-bruk og rå beats på skiva.

Coveret består av en veldig artsy og passende innpakning av musikken - det kommer egentlig mest til sin rett gjennom å høre på bandet. Så mer gidder jeg ikke å si om dét, annet enn at Grays Shades Of... anbefales!