Apestreker

De siste årene har hip-hop fra sørstatene fått et solid oppsving. Plutselig kopierte New York-produsentene det sumpaktige og funky lydbildet fra down south, og mange rappere la om flowen sin til noe som minnet mer om rap-artistene fra Texas og Atlanta. Plutselig var det ikke New York som var hip-hop-mekkaet lenger, og gangsta-rap'en fra vestkysten hadde slått seg altfor godt til ro under Californias palmer for lenge siden.

Nå har det jevnet seg litt ut igjen, men fortsatt preger sørstats-rapperne store deler av den kommersielle hip-hop-scenen. Hip-hop'en fra denne delen av USA var imidlertid på ingen måte ny da den fikk sin boost - blant historiske stikkord er Rap-A-Lot Records som har sørget for at blant annet Geto Boys, UGK og Devin the Dude har gitt ut noen av platene sine, DJ Screw som gjorde sørstatsskivene "chopped and screwed" ved å roe ned tempoet og kutte opp låtene så de fikk et enda sløyere uttrykk, og "sizzurp" eller "purple drank" - en drink basert på hostesaft (kodein) som ikke er å anbefale, og som hang godt sammen med DJ Screws seige måte å gjøre om beaten på, samt hans død i 2000.

Blant artistene som har holdt det gående om ikke lengst, så i alle fall en stund, er Goodie Mob. De hang mye med Outkast i starten, og var/er en del av kollektivet Dungeon Family sammen med den populære duoen. Sørstatsaksenten og -mytologien er på plass, og spesielt de to første Goodie Mob-skivene er å anbefale. I 2004 hadde gruppas mest profilerte medlem Cee-Lo brutt ut av gruppa, for å danne one hit wonder'et Gnarls Barkley sammen med DJ Danger Mouse. Cee-Lo var alltid det mest eksentriske medlemmet i Goodie Mob.

Så da det resterende Goodie Mob ga ut ny plate i 2004, kalte de platen One Monkey Don't Stop No Show, der en apekatt fylte det siste setet på coveret. Dette er et utvilsomt stikk til Cee-Lo, og et løfte til fansen om at de vil fortsette å gi ut god musikk. Spørsmålet er jo hvor uavhengige de er når de er nødt til å proklamere Cee-Lo's uteblivelse både på cover og i tittel... Men en ok plate, dog ikke like god som de foregående. Om det skyldes Cee-Lo er jeg likevel ikke like sikker på - det handler nok mer om den gode, helhetlige følelsen - følelsen av å henge rundt åkrene og småbyen der nede i sør, kanskje en sommerkveld med en Budweiser på terrasen, mens gresshoppene gnukker med leggene.

Det blåser friskt der i høstmørket

Boot Camp Clik er et av de mer legendariske og ikke minst konsistente hip-hop-kollektivene som har eksistert. Anført av gruppa Black Moon har denne gjengen stort sett levert kvalitet helt siden nettopp Black Moons debutplate Enta Da Stage i 1993.

En av de mindre kjente gruppene innad i Boot Camp-klikken er Originoo Gun Clappaz - eller OGC som de også kalles, der forkortelsen absolutt er mindre flau enn det fulle navnet. De siste årene har de tre rapperne stort sett dukket opp når Boot Camp Clik har gjort ting sammen, men i 1996 slapp de sitt første album - Da Storm. Produksjonen på denne platen er fascinerende chill hele veien igjennom, her er det ikke noe frieri hverken den ene eller andre veien. Her er det streit boom-bap, tung bass og en litt mystisk sound fra start til slutt. Tittelen er altså Da Storm, og man føler nesten at man beveger seg rundt i et mørkt høstlandskap mens det brygger opp til storm - av og til er man ute, av og til er man inne. Kanskje det er på en øy, akkurat som på coveret av platen? Coveret passer i alle fall som hånd i hanske til musikken, der de tre hodene skaper en litt merkverdig, men stemningsfull prikk over den berømte i. Anbefales.

Wow...

Det har blitt en overvekt av hip-hop-covere på min konseptuelle blogg, så på tide med et reggae-cover. Etter hvert vil jeg kanskje driste meg til å covre annen musikk også.

Men nå reggae altså - jeg fant faktisk dette coveret på en side med festlige reggae-covere, så dette er ikke suget fra eget bryst. Apropos bryst: Legg merke til alle de små, runde greiene som muligens skal forestille stjerner. Ligner ikke i alle fall de på høyre side mistenkelig mye på brystvorter? Ekstra morsomt siden cover-kisen er kuttet akkurat ved hans egne nipples.

De morsomste rapperne er ofte de som røyker mest, og det har blitt noen hasjreferanser på denne bloggen. Klarte likevel utrolig nok å styre unna diverse røykerelaterte reggae-covere, men det er ikke urealistisk å anta at den massive mannen har inntatt noe før han ser alle disse blårøde brystvortene og utroper "This is massive" på jamaicansk slang.

Det finnes faktisk noen låter av Massive Dread på Spotify, men for å være ærlig er det ikke mye å sjekke ut. Det ble med coveret. Bumboclot!

Ice Cube legger deg på is

Det tok ganske lang tid før jeg begynte å sjekke ut 2Pac og faktisk innså hvilken dyktig MC han var. Grunnen til at jeg ikke anerkjente ham før etter flere år med hip-hop på øret, var at mange som ikke egentlig likte hip-hop hørte på ham. Det virket som utvanna skvip - spesielt etter hit'en "Changes" - som jeg likte da den kom, men aldri hørte på igjen etter at jeg hadde oppdaget Wu-Tang, Gang Starr, Mobb Deep, osv.

I min ungdoms krets var det ikke mange som hørte på hip-hop, men det var en del som hørte på Ice Cube. Derfor gadd jeg ikke vie særlig mye oppmerksomhet til ham heller. De som har hørt Ice Cube vet at han ikke er like soft som i Hollywood-oppgulpet han har på si, så musikalsk sett kan han ikke beskyldes for å være like melket som 2Pac. Det handlet altså bare om at hip-hop for dem som ikke virkelig liker det - vel, det var jeg ikke interessert i.

Inntil etter en stund, da jeg begynte å høre på noen av de eldre greiene til iskubben. Coveret ovenfor er fra en av hans beste skiver, og han legger ikke fingrene imellom i sin karakteristikk av det amerikanske samfunnet hverken på coveret eller i tekstene sine. Produksjonen er også knallhard tvers igjennom, og nettopp mangelen på pusterom er nok årsaken til at Death Certificate ikke er min favoritt av Ice Cube. Da liker jeg bedre Lethal Injection og Predator, der det dukker opp noen luftigere vestkyst-beats innimellom all rumpesparkingen.