Hehe

Hardere blir det ikke

Mai, 1991: Dvergen Bushwick Bill er deprimert og dritings, og drar til kjæresten sin for å be henne skyte ham. Hun nekter, det utvikler seg til en krangel, før pistolen plutselig går av. Kula går rett gjennom det ene øyet på Bushwick Bill, før den slår seg til ro inne i skallen. Øyet er ødelagt, men ved alt hell overlever Bill.

Bushwick Bill var medlem av rap-gruppa Geto Boys, som i tillegg besto av Scarface og Willie D. Til tross for at jeg har hørt på hip-hop i mange år nå og Geto Boys er en velkjent gruppe, tok det lang tid før jeg oppdaget coveret ovenfor. Det er komisk, sjokkerende og hjerteskjærende på samme tid. Spesielt gripende er det når man kjenner gruppas tekstmateriale, som ofte var usedvalig renskåret, ærlig og rått. Skiva over heter beskrivende nok We Can't Be Stopped, og bildet er tatt etter skuddulykken. Hardere blir det ikke, og man får inntrykk av at disse tre karene aldri vil svikte hverandre.

Platen inneholder bl.a. låta "Fuck A War", der Bushwick Bill blir oppringt av militæret og ber dem dra til helvete, og klassikeren "Mind Playing Tricks On Me" som åpner med følgende linjer av Scarface:

"At night I can't sleep, I toss and turn
Candle sticks in the dark, visions of bodies being burned
Four walls just staring at a nigga
I'm paranoid, sleeping with my finger on the trigger"

På flukt

Det er sykt mange fete covere der ute, men også sykt mange played-out funny-covers (vet at ikke det er et ord). Siden hip-hop og reggae ikke er av det som får mest oppmerksomhet, og jeg i tillegg har mye geeky trivia å komme med rundt disse sjangerne, blir det mest av dette på denne blogg.

Til nå har det kun vært hip-hop - denne gangen er det et cover innen reggae-boblen. Det er John Holt, han er in action, og det er ingen tvil om at det ikke er brev til bestemor som er i den sekken. Spesielt ikke når man hører tittellåta Police In Helicopter, der John er hypp på at helikoptersnut skal slutte å mase etter marihuana.

Skiva er for øvrig finflott, og inneholder bl.a. låta "Fat She Fat" der John forklarer at han er en dreadlock som ikke lar seg sjarmere av fyldige frøkner. Det er en god blanding av fengende spor og mer streite roots reggae-greier på skiva. Anbefales.

Dårlig timing

The Coup er en gruppe som består av rapperen Raymond "Boots" Riley og DJ Pam the Funkstress. Med sin balanse mellom politisk hip-hop og dansevennlige beats, bør de appellere til flere enn det som er tilfelle.

Egentlig har de bare fått skikkelig oppmerksomhet én gang, og det var da de skulle slippe platen Party Music. Coverbildet ble skutt måneder før 11. september 2001, med planlagt album-release ikke lenge etter denne datoen. Ikke overraskende medførte en viss begivenhet at coveret skapte en del oppstyr, og plateselskapet fant ut at det lureste var å finne et alternativ.

Når platen var å finne i butikkhyllene var den opprinnelige cover-art'en erstattet med... et cocktailglass. Nedtur.

More is more

En del av coverne framover kommer til å ha følgende ting til felles:

1. De blir best uten nærmere forklaring - kanskje hadde de blitt aller best om de ikke en gang hadde vært presentert her, men heller dukket opp helt tilfeldig slik at man virkelig blir overveldet.

2. De tilhører en artist/gruppe jeg egentlig ikke har noe forhold til i det hele tatt.

Følgende cover er definitivt i siste kategori, men ikke helt i første. Her er det nemlig så mange detaljer at jeg føler de bør gjøres oppmerksom på. Criminal Elament har ikke spart på kruttet, og har på bemerkelsesverdig vis forent en frådende og rabiesplaget hissighund med frontlabbende koblet på et tog ute av kontroll, med en cadillac og en jockey til hest. Say what?

Undersøker man coveret lenge nok kan man begynne å lure på om det er en dypere mening. Er det en konkurranse mellom hest, bil og tog m/ crazy bikkje? Modernitet vs. tradisjon vs. natur og teknologi, sistnevnte manifestert i hundetoget? Toget går rett fram, er det dette som er transportmiddelet å satse på?

Dypere mening? Nei. Kan jeg aldri tenke meg. Og hva gjør de fire guttebassene i bakgrunnen? Hvem heier de på? Hysterisk.

Ingen vei tilbake

Da har jeg offisielt solgt sjela mi til bloggtyranniet. En som definitivt ikke har solgt seg er Paris, selv om han forlot mikrofonen til fordel for en karriere på Wall Street (!) for en periode. Spørsmålet er om det var noe infiltrerings-shit på gang, for Paris har helt siden han begynte å rappe vært kompromissløs, politisk og temmelig revolusjonær.

Coveret under tilhører plata Sleeping with the Enemy, og ble sluppet i 1992. Første gang jeg så det fikk jeg litt hakeslepp, det var vel mens jeg gikk på videregående en gang. Jeg hadde fått kjennskap til Paris gjennom en post-9/11-låt, der Paris ikke legger fingrene imellom i karakteristikken av Bush Junior. Grunnen til at jeg presiserer "Junior", er at Paris var akkurat like fandenivolsk da Senior satt ved roret.

Artig nok er det den sommerfunky og melankolske låta "The Days of Old" som har satt dypest spor fra platen under.