Lespende, men veldig hetero hardhaus

En klassiker denne gang. Når man forstår hva som skjer på coveret til Kool G. Rap & DJ Polos Live and Let Die (1992), sprer det seg en lett uggen følelse i kroppen. Til gjengjeld er platen en av duoens beste, og til tross for at den inneholder noe tekstmateriale like kynisk som omslaget, er den likefullt en energiinnsprøytning i form av sparkende, knallhard hip-hop.

Kool G. Rap er egentlig en ganske skremmende skikkelse - han er høy, kraftig og har et truende fjes, og tekstene står ikke tilbake. En av de første låtene jeg hørte av ham var "Talk Like Sex", der en opp-tempo, funky beat legger grunnlaget for G. Raps hysteriske tekster. Det nytter egentlig ikke å komme med noe utdrag, siden hele låta er en endeløs rekke av punchlines som får deg til å måpe i sjokk og bryte ut i latter. Kool G. Rap etterlater blod på madrassen din, han penetrerer deg til øyeeplene dine spretter ut, damene er på penisen hans som en kebab.

Sex-klassikeren er dog ikke å finne på dagens utvalgte plate, som er en av de beste G. Rap og hans DJ ga ut. Her tas det få, om ingen pauser - tungvekteren spytter seg lespende gjennom det ene rytmemaskineriet etter det andre. Ingen kompromisser blir inngått, og blant godlåtene er "On The Run" der rapperen er på vei med kriminelt gods, ei dame, og stress hakk i hæl; den sløye klassikeren "Ill Street Blues"; og "Operation CB" der kompisen hans stadig prøver å sabotere vår manns planer om å nedlegge booty.

Med sin karakteristiske stemme og forrykende flow, er Kool G. Rap en av historiens mest legendariske MC's. Live and Let Die er et godt eksempel.

Bilglad konge

På min liste over MCs med kule stemmer kommer King Tee høyt opp. Og som Guru fra Gang Starr (R.I.P.) sier:

It's mostly tha voice, that gets you up
Mostly tha voice, that makes you buck
A lot of rappers got flavor, and some got skills
But if your voice ain't dope then you need to chill

Morsomt nok hadde Guru en av de mest monotone stemmene noensinne - karakteristisk var den dog uten tvil. Men dette skal ikke handle om Guru, det skal handle om King Tee, mannen som er glad i å ha biler på coverne sine. Hans debutalbum er intet unntak (her kalte han seg King T), der en sweet ride pryder deler av coveret. Ikke for å overanalysere, men jeg synes dette bildet - som det er lett å overse i jungelen av mange merkelige plateomslag - nesten minner litt om et Edward Hopper-maleri, i all sin renhet og stiliserte komposisjon.

King Tee er kanskje vel så kjent for sine gjestevers på låter av et utall andre artister, hvor jeg personlig alltid spisser ørene ekstra når han dukker opp med sin halvhese, helfunky flow. Soloskivene hans er imidlertid heller ikke verst, og debutplaten Act A Fool fra rap-gullåret '88 er verdt å få med seg. Her er det tunge basslinjer og minimalistiske funk-samples nok til å vippe på hodet - selv om hans mest kjente låter som "Super Nigga" og "Played Like A Piano" ikke er å finne på denne platen. Sjekk forresten også ut denne låta fra en samleplate med forskjellige artister som kom i 2001 - en utrolig fin og avbalansert sak som rager helt i toppen for min del. Og jeg har hørt mye hip-hop.

Hvem er mannen?

Isaac Hayes vil først og fremst bli husket for to ting: rollen som kokken i South Park og soundtracket til Shaft. Men da han døde for snart to år siden var det grunn til å vise ham respekt for flere ting, selv om hans engasjement i scientologi-kirken fortjener litt skepsis.

Hayes var en av hovedgrunnene til at legendariske Stax Records nå fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som Motown. Hayes slapp sine mest kjente plater under sørstatsbaserte Stax, før selskapet kom i økonomiske vansker og frigjorde Memphis-bamsen fra kontrakten. Da formet han sitt eget selskap - og tok steget inn på diskotekets blinkende dansegulv.

Et ganske vellykket steg, selv om de påfølgende disco-platene ikke er like anerkjent som de mer klassiske soul-greiene Hayes gjorde i starten av sin karriere. "Black Moses", som han kalte seg, har en rekke merkverdige covere på samvittigheten - noen hysterisk morsomme, noen litt skumle, noen bare veldig random. Coveret til Juicy Fruit (Disco Freak) fra 1976 er verdig et litt godmodig smil, vil jeg påstå, og er dessuten er ganske ålreit plate, der Hayes tidvis også beveger seg litt vekk fra disco-musikken. Frik ut.