Tøffere enn Hardy-guttene

Når man hører The Hard Boys skulle man kanskje tro de kom fra vestkysten et sted, med et ganske gangsterfisert låtmateriale og en del funk-friske beats. Men gruppa er faktisk fra Atlanta, som senere har blitt et arnested for både sunn og usunn utvikling innen hip-hop-sjangeren.

Men tilbake i 1992 hadde ikke Outkast sluppet førsteskiva si engang, og det sumpsløye lydbildet hadde ikke spredd seg noe særlig. Det var en annen lyd og en annen tid, noe man også vil oppdage ved å ta en titt på The Hard Boys' covere. Og hvem ville kalt seg "The Hard Boys" i dag?

Jeg poster like godt både to albumomslag og en singelfront - sistnevnte låten "Groupies" fra førsteplaten A-Town Hard Heads, der Tom Tom Clubs klassiker "Genius of Love" er samplet. Rå låt av de harde hodene, og selvfølgelig mye kulere enn begge Mariah Careys forsøk å snylte på samme Tom Tom Club-sviske. (Selv om Careys låter ble hits og omslaget jeg har valgt ut tilhører remixen av "Groupies"-singelen) Klikk på bildene for større versjoner.

Litt av noen covere. Jeg forholder meg til debuten her, som inneholder flust med gode låter der The Hard Boys holder det rennestein og ekte. Favoritten min er kanskje "Mission to Nowhere", der noe som må være et hammondorgel avløser den repeterende piano-loopen, med toner som nærmest minner om noe fra et John Carpenter-soundtrack. Har dessverre ikke funnet ut hvor det stammer fra, props til den som klarer det.

Skinnet kan bedra - anbefales!


(Shout-out til C.N. for tips)

Deilig dose De La

Etter et fargesprakende positivitetstilskudd av et debutalbum, beveget De La Soul seg mot litt mørkere materiale. Dette ble poengtert gjennom en veltet blomsterpotte på coveret og tittelen De La Soul is dead. Men i likhet med en veltet blomsterpotte er ikke De La Soul det hardeste man kommer over, akkurat.

På låter som "My Brother's A Basehead" og "Millie Pulled A Pistol On Santa" er temaene henholdsvis crack og incest, begge er visstnok sanne historier. Men produksjonen er for det meste ganske oppløftende på skiva, og mye humor preger albumet. Det er Prince Paul som står bak produksjonen, som ikke bare jevnt over er gulle god, men også ganske nyskapende med tanke på at De La Soul is dead kom i 1991. Mye mer tidløs enn lydbildet på klassiker-debuten 3 Feet High And Rising, selv om produksjonen var ganske så duggfrisk i rap-åkeren der også.

Da Stones Throw-DJ Peanut Butter Wolf video-dj'et seg gjennom et knippe hip-hop-hits på Roskilde i 2006, introduserte han en De La-video med ordene "the best hip-hop group ever", evt. "in the world", e.l., jeg husker ikke nøyaktig. Uansett er det en tittel som kan forsvares, selv om jeg personlig nok ville plassert en del andre grupper foran.

Blant favorittene på De La Soul is dead er feststemte "A Roller Skating Jam Named Saturdays", der Q-Tip fra A Tribe Called Quest og den skjønne sangfuglen Vinia Mojica hever kvaliteten enda et par hakk. De La Souls aller, aller best låt er imidlertid ikke å finne på nevnte plate. Den finner du her.

De La Soul går du aldri lei. De har sluppet fine skiver i senere år også, og i fjor ga de ut en slags mixtape i samarbeid med Nike, bestående av en sammehengende mix på 45 minutter. Visstnok skapt for en joggetur, men du trenger ikke jogge mens du hører på denne superbe miksen av finflott og frisk hip-hop.