Can i haz sum gravy on my ghettoblaster, plz?

Av og til får jeg lyst til å oppdatere bloggen, men er ikke helt sikker på hvilket cover jeg skal bruke. Da er det lett å ty til velkjente klassikere, men det vil jeg jo ikke. Kan hende bare tenker jeg på en artist i stedet, som jeg går ut fra har et par blinkskudd på cv'en.

Det var nøyaktig dét som skjedde denne gang. Etter en kjapp liten tankerekke endte jeg opp på Humpty Hump - også kjent som Shock G. Jeg fant ingen kule covere med ham som soloartist, men fant et stilig cover fra gruppa hans, et cover jeg aldri hadde sett før. Gruppa er Digital Underground, en gjeng 2Pac faktisk var medlem av i starten av sin karriere. Humpty Hump (forøvrig fra Oakland akkurat som forrige innleggs Yukmouth) er mindre kjent, men mye morsommere, og jeg stiftet først bekjentskap med ham i Digital Undergrounds (men egentlig mest hans egen) låt "The Humpty Dance":

I'm sick wit dis, straight gangsta mack
but sometimes I get ridiculous
I'll eat up all your crackers and your licorice
hey yo fat girl, c'mere - are ya ticklish?
Yeah, I called ya fat.
Look at me, I'm skinny
It never stopped me from gettin' busy
I'm a freak
I like the girls with the boom
I once got busy in a Burger King bathroom

Osv...

Stemmen til denne fyren er ganske karakteristisk, så det anbefales å høre den funky låten. Digital Underground-albumet jeg har hentet coveret fra er ukjent vare for meg, så der kan jeg ikke anbefale noe særlig - men albumet Sex Packets (1990) der Humpty-dansen er å finne, er en finfønki plate jeg kan gi tomler opp.

Nostalgi og pizza

Jeg tenkte at det var på tide å poste et vestkyst-cover, da vestkyst-hip-hop ofte egner seg godt som sommermusikk. Valget falt på Yukmouth, en rapper jeg ikke har det store forholdet til - selv om han var med i gruppa Luniz som hadde slageren "I Got 5 On It". Dette var nok en av de første rap-låtene jeg ble introdusert for, og jeg husker spesielt da den ble spilt i en engelsktime på barneskolen og den godt over middelaldrende læreren dro i gang en analyse: "Kanskje han fikk fem på en prøve?".

Yukmouth har hisset på seg en del folk opp gjennom årene, bl.a. Too Short (også han fra Oakland). Ryktene sier at duoen Too Short var en del av og Luniz battlet mot hverandre i studio, der taperne skulle spandere pizza på alle som var tilstede. Ingen veit hvem som vant, men det ble i alle fall råtten stemning - noe som førte med seg en del disselåter og sutring over en lengre periode.
Pizza er seriøse greier.

Dette coveret er fra en plate som kom i 2003. Ingen ting i veien med selvtilliten.

It's the diggy diggy doc, yaaah!

"Who Shot J.R.? I did, right in the melon
So I could own a ranch and start fuckin' Sue Ellen"

Redman er en av de morsomste rapperne noensinne, og er i tillegg noe så sjeldent som en MC som har holdt nivået oppe i nesten 20 år. Han har hatt et par hits, dukket opp på en Christina Aguilera-sviske, og har spilt i noen filmer - men har hele tiden bare gjort sin greie.

Et godt eksempel på hvor jordnær denne fyren er, er den hysteriske episoden av MTV Cribs som mildt sagt skiller seg ut i forhold til andre rapperes opptreden i denne serien. Redman, eller Reggie Noble som han egentlig heter, tar seg ikke bryet med å proklamere hvor "real" han er - for ham er det en naturlig del av hvorfor han har blitt så populær som han er.

Det er ni år siden 2001, og back then gikk jeg siste året på ungdomsskolen. Malpractice ble sluppet og var det første Redman-albumet jeg ble kjent med (kanskje med unntak av samarbeidet med Method Man). De fleste coverne til Redman er litt forskrudde på et eller annet vis, men dette tar nok kaka. Figuren som ligger i sentrum av bildet er Redman i animert utgave, en figur som dukket opp i videoer og på covre før denne skiva. Den virkelige Redman står ved siden av, sammen med dvergsykepleieren.

Dette er ikke Redmans beste skive, men det er flust med kule låter og ikke minst morsomme skits, som "Who Wants To Fuck A Millionaire" og "Jerry Swinger Stickup". De beste låtene er de som følger den ganske enkle, men funky modellen som produsent Erick Sermon alltid har fulgt (både for Redman og Sermons gruppe EPMD).

N*gger!

Det som må være et av hip-hop-historiens mest kontroversielle platecovere, gjorde at KMDs andre album Bl_ck B_st_rds aldri nådde ut til publikum. Skiva, som egentlig skulle komme ut i 1993, ble ikke sluppet før i 2001.

Jeg har nylig sett klassikeren Wild Style (1982), som sammen med Beat Street (1984) nok er den mest kjente, filmatiserte hip-hop-dokumentasjonen der ute. Filmen viser virkelig hvor naiv og positiv hip-hop-kulturen var i sine første år, der hovedfokuset lå på de fire elementene graffiti, breakdance, turntablism/DJ'ing og rap. Samtidig finner man også scener der det kastes penger i luften og drikkes champagne, og upolert tekstmateriale om sex i rap-låtene.

Dette beviser to faktum som folk ofte glemmer når de refererer til at "hip-hop var bedre før":

1. Man var opptatt av penger, damer og boblebrus den gang også.
2. Hip-hop startet som fest og morro, ikke politikk og dystre samfunnsbeskrivelser.

Man får inntrykk av at kulturen var som en stor boble for ghetto-ungdom (for å bruke et uttrykk "åh, jeg er SÅ innvandrer og down med the homies"-journalisten Nazneen Khan-Østrem ville brukt), der alle andre verdensbegivenheter var uvesentlige. Om det skyldes tilgang på informasjon eller bare ren hip-hop-entusiasme: Rap-musikken ble i alle fall mer politisert etter hvert. KMDs andre fullengder er ikke like hardcore politisk som cover art'en tilsier, men er i alle fall en veldig fin skive. Et litt artig aspekt ved bokstavbruken på coveret: Så fort rap-artister begynte å navngi låtene sine med ord som "nigga", ble de fleste bokstavene erstattet med stjerner og "sensurert". Meta-greier fra KMD, altså.

Trioen besto av Rodan, og brødrene DJ Subroc og Zev Love X. Subroc døde etter å ha blitt påkjørt av en bil under innspillingen av nevnte album, som ble gruppas siste. Zev Love X ga seg med musikken etter dette fram til 1997 - da han gjorde comeback som ingen ringere enn den velkjente rap-mystikeren MF Doom.

I toner og ord!

Etter det forrige, relativt lange innlegget (som dog absolutt bør leses!), følger jeg nå opp med en kortere og mer reinskåret variant igjen. Coveret: Daedelus' debutalbum Invention. Her matcher både tittel, cover og musikk ypperlig: Daedelus ville som undertegnede bli oppfinner da han var ung, noe som i likhet med undertegnede ikke ble en realitet. Vel, noe av en oppfinner ble han da likevel (Daedelus, altså), da han med sin brede musikalske bakgrunn lager en ganske lavmælt form for musikk iblandet mange forskjellige uttrykk og tradisjoner.

Mannen har visstnok tatt navnet sitt fra - hold deg fast:

1. Gresk mytologi, der Daedalus var en kjent oppfinner.
2. Karakteren Stephan Dedalus i James Joyces A Portrait of the Artist as a Young Man
3. Et skip i den japanske tegneserien Robotech.

Han har vært signet på litt forskjellige selskap, bl.a. Ninja Tune som i likhet med Stones Throw har gitt husly til mer alternative hip-hop-artister, i tillegg til annen kul musikk. På platen Exquisite Corpse (som ikke ble gitt ut på Ninja Tune) har Daedelus jobbet med en del rap-artister og beveget seg i litt mer strukturert hip-hop-landskap. Ingen grunn til å nøle med denne platen heller.

Live @ the biblo

Med fare for å kaste en brennnede banan til de bloggmobbende gorillaene (jamfør coveret) i vennekretsen, kommer jeg i dagens innlegg til å avvike litt fra formen som jeg unnskylder med å være "et konsept". Jeg skal nemlig dra en ganske søkt parallell mellom dagens personlige opplevelser og coveret jeg presenterer.

Gode kvelder betyr dårlig søvn, og da jeg sto opp noe gråggi rundt 12-tiden i dag visste jeg at en eksamensoppgave ventet på Uptown Dragvoll. Jeg ikledde meg mine nye, fete solbriller, mine svarte jeans... Hei, vent litt. Jeg dro i alle fall opp til D-block, hentet oppgaven og oppdaget at den ene pensumboka jeg hadde satset alt på var helt overflødig, bøkene jeg trengte var ikke å oppdrive på biblo, heller ikke på fri nedlastning, men de fantes på biblo i byen, jeg stakk ned dit, burde luktet lunta da jeg gikk forbi noen streikevakter utenfor et eller annet fagforeningslokal, og BLAM: Jeg ble stoppet utenfor biblodøra. Gleden over å finne et eksemplar av boken jeg trengte, som jeg ikke har giddet å kjøpe, og at ingen er så glupe at de sjekker ut biblo i byen, ble altså kortvarig. To middelaldrende kvinner i gule vester fortalte meg at biblo var stengt. Streik, yo.

På veien til bybibloet hadde jeg fundert litt over det privilegiet det offentlige er, der biblioteket er et av godene mine skattepenger går til. Folk prater generelt mye mer om de kjipe greiene som sluker skattepengene deres, heller enn å fokusere på det positive. Man kan da spørre seg "med slike goder som et bibliotek og i et så godt land å bo i: Bør da biblioteksarbeiderne få mer penger eller er de bare grådige?" Uansett setter jeg i alle fall pris på både biblioteket og dets bibliotekarer, og i dag endte jeg opp med å velge en annen eksamensoppgave fordi jeg ikke fikk tak i denne boka.

I går var jeg på KiTs bibliotek, som jeg ikke en gang visste eksisterte. Det var lite, koselig, stille, og med et utvalg av film og litteratur som vitnet om kvalitet framfor mengde. Eksamenen jeg fikk utdelt i dag er i et musikkvitenskapelig emne (her kommer den første søkte koblingen inn, evt. andre hvis man regner med gorillametaforen). Jeg dro derfor på Musikkbiblioteket i Olavskvartalet, også dét et lite og hyggelig bibliotek jeg ikke hadde særlig kjennskap til. Her var bibliotekaren særdeles behjelpelig (her velger jeg å ikke gå i dybden, da jeg tross alt prøver å holde meg innenfor rammene), og det hele var mye mer personlig enn på et større bibliotek. Musikkstudenten (dette er en antakelse) som skulle låne et notehefte samtidig som meg, var også veldig hyggelig.

Poenget mitt er altså såre enkelt: Jeg digger biblioteker og har mange flere biblohistorier som jeg kan fortelle en annen gang. Den andre søkte koblingen til dagens cover er at reggae ofte kan være samfunnsbevisst og vil verne om kulturskatter, noe jeg også med dagens innlegg har villet bevise viktigheten av. Coveret er fra nummer fire i Madlibs ambisiøse serie The Medicine Show der han skal gi ut en hel haug med skiver på rappen der alle har et eget tema eller preges av en spesiell type musikk. Nummer fire består av rotekte jamaicans musikk, en forrykende flott miks av bl.a. reggae. Kan nok dessverre ikke lånes på biblioteket.

Ay, meit!

Mye britisk hip-hop er utvilsomt friskere i stilen enn hva som kan sies om tilstanden over Atlanteren. Det kan virke som om forholdet til hip-hop som regelverk har vært litt mer avslappet enn i USA (skyldes det den velkjente "britiske humoren" som vi i Norge elsker?) - mange har blandet hip-hop'en med mye annen musikk, ofte med stort hell.

Da London Posse slapp albumet Gangster Chronicles i 1990, hadde de holdt på en stund som gruppe i et England som for alvor begynte å forme et hip-hop-miljø. Albumet låner fra andre stilarter som reggae og dancehall, i tillegg til oppskriften fra datidens amerikanske østkyst-rap. Gruppa slapp bare denne ene fullengderen, med dette artige coveret. Som tittelen antyder så smått er dette ganske hardcore saker, men samtidig er Rodney P, Bionic og DJ Biznezz til tider festlige, og ikke minst tro mot britiske forhold: Her forekommer det ingen kopiering av amerikanske tilstander, mer en bruk av formen for å tilnærme seg sosiale forhold og virkelighet i England.

Gangster Chronicles ble sluppet på ny for noen år siden, i en utgave der man får med klassikeren "How's Life in London" og et par andre bonusspor. Rodney P har fortsatt som soloartist, for dem som vil høre mer av hans fete London-slangifiserte flow.