På dørstokken til berømmelse

I 1994 kom to av hip-hop-historiens mest legendariske album. Nas slapp sitt debutalbum Illmatic. Notorious B.I.G. slapp sin debut Ready to Die. Felles for dem begge er at et lite barn pryder coveret - i Nas sitt tilfelle et selvportrett over New Yorks gater, mens Biggie har latt sin datter sette sitt preg på førsteskiva.

Personlig synes jeg Nas er en av de aller, aller beste rapperne noensinne. Det var aldri tvil om hvem jeg holdt med under beefen med Jay-Z. Begge er kløppere tekstmessig, men Nas har en råere flow og har en egen evne til å få deg revet med i det han har å fortelle. Han har en varmere aura, på sett og vis, selv om han har gjort mye rart i karrieren. Hans varierende hell med å plukke beats har også ført til en del mediokre utgivelser, men dette var aldri noe problem under Illmatic - hans udiskutabelt beste skive. På dette tidspunktet var han sulten som en ulv, og debutskiva hans var også en av de første der flere topp-produsenter delte på beat-forsyningen. Dette skyldtes nok forventningene til Nas selv, som absolutt ble infridd. Hvert spor på Illmatic er en klassiker.

Nas spilte videre på ideen med ansiktet på coveret på et par av sine neste plater, der It Was Written er en undervurdert oppfølger til førsteskiva og Nastradamus er et realt bomskudd i andre enden av skalaen.

Som album i sin helhet er kanskje ikke Ready to Die en like stødig skive som Illmatic, men Biggies legendariske debut, og eneste skive mens han levde, er også full av godlåter og imponerende flyt. Biggie var så rå på mikrofonen og hadde en såpass autoritær stemme, at han egentlig ikke trengte så fete beats. Likevel er det mye av dét også på Brooklyn-rapperens skikkelige inntog på hip-hop-scenen, der tittelen på skiva dessverre ble altfor virkelighetsnær da han ble skutt i 1997.

Mens Nas og Biggie sine covre kom med bud om friskt blod og store taktskifter i rap-toppen, var Lil' Wayne ganske etablert som "det nye store" da han slapp sin høyt hypede plate The Carter III for to år siden. Ingen prater like mye rør og rariteter på en like interessant måte som Wayne, som mest av alt fortjener sin suksess pga sine kreative og absurde flows, og tilsvarende punchlines. Det er likevel ikke nok til at The Carter III er i nærheten av platene coveret refererer til, der en Wayne med selvtilliten i orden sidestiller seg med nevnte Nas og Biggie.