Funkfylt handlekurv

Det blir sexy i butikken når S.O.S. Band gir ut sin III. Musikken er funky og fin, og skiva full av dansbare åttitallsgodbiter. Preget av tidens tann, men på en måte tannlegen ville finne verdig.

P is free

Det er heldigvis hyggeligere ting enn Nate Doggs død som har skjedd på hip-hop-fronten i det siste. Prodigy fra gruppa Mobb Deep er løslatt etter tre og et halvt år i fengsel, der han satt på grunn av våpenbesittelse.

Det passer fint med et New York-relatert cover nå, etter mye west coast og sørstats. Mobb Deep er så New York som man får det, og Prodigy og Havoc er nærmere bestemt fra Queens. De siste årene har de stort sett utgitt råtten dritt, men fra albumet Infamy (2001) og bakover er det meste gull. Inkludert Prodigys soloalbum H.N.I.C., som fikk sin oppfølger i 2008.

På coveret av H.N.I.C. 2 har Prodigy tydeligvis ikke bestemt seg for hva han vil ha på seg, og har gått for en helgardering. "Masse bilder av meg selv!" Dessverre er han ikke så interessant som han kanskje tror - i alle fall ikke når det kommer til selve rappingen, som jo er det viktigste. På H.N.I.C 2 er han akkurat like slapp og repeterende som han har vært de siste årene. Hans plate Return Of The Mac som kom året før inneholdt i det minste tøffe blaxploitation-vibber fra produsent Alchemist, men jevnt over er solodebuten H.N.I.C. og det eldre Mobb Deep-materialet hundre ganger bedre enn det som har kommet etterpå. Håper Prodigy og Havoc skjerper seg litt nå, og at P er sulten etter fengselsoppholdet.

Nate Dogg R.I.P.

Hadde egentlig planer om å poste et annet, mye morsommere cover i dag, men da jeg oppdaget at Nate Dogg var død ble det dette i stedet.

Nate Dogg har satt sitt preg på g-funk-hip-hop'en i en årrekke, og hans kanskje mest kjente bidrag blant mange legendariske hooks, er syngingen på Warren G's "Regulate". Denne klassikeren sparker i gang Warren G's debutalbum Regulate... G Funk Era fra '94, som G aldri skulle klare å toppe. Blant andre låter på skiva som jeg har hært mye på, er "Do You See", "So Many Ways" og "This DJ".

Coveret er fint nok, men kanskje ikke så spesielt i seg selv. Det som imidlertid gjør det så kult, er at det rammer inn musikken på en så god måte. Det er vestkysten av USA, det er palmer, enkle nabolag og biler, men det er også en viss melankoli som man ikke finner igjen blant så mange andre artister fra west coast. Warren G er først og fremst anerkjent som en dyktig produsent, men han er slettes ingen ueffen rapper heller. Hele pakka er veldig gjennomført - luftig og sval, funky og frisk.

G-funk'en har ebbet litt ut med årenes løp, og nå som Nate Dogg - en så stor representant - er borte, står det ikke mye igjen som minner om storhetstiden da G Funk Era kom ut. Men da er det jo bare å sette på klassikerne, og varme opp til sommeren igjen med de samme, gamle godlåtene.

Skygge av gammel hygge

Dagens cover tilhører en plate som har fått veldig lite oppmerksomhet i år, men som helt klart er blant høydepunktene for min del.

1979: Kunstnerne Jean Michel Basquiat og Michael Holman møtes på en fest, og bestemmer seg for å starte et band. De inviterer flere kunstnere fra downtown-miljøet i New York til å slutte seg til dem, blant annet eksentriske Vincent Gallo - nå mest kjent som skuespiller og regissør. Navnet på bandet blir Gray.
Det er vanskelig å vite hva man bør kalle musikken, men i en anmeldelse i Interview Magazine i 1981, ble Gray beskrevet som "an industrial sound effects band. They played on scaffolds. Lately, they’ve really developed their own groove... It’s sort of an easy listening bebop industrial sound effects lounge ensemble...”

Bandet sluknet hen og kom aldri med noen skikkelig utgivelse, noe som ergret meg...
2011: ... helt fram til for en ukes tid siden - da jeg plutselig fant ut at et album nylig var sluppet! Michael Holman og Nicholas Taylor - et annet medlem - har gått sammen om Grays første album noensinne, der de har brukt gamle innspillinger og opptak, i tillegg til nyinnspillinger av Gray-materiale. Basquiat er jo død for lenge siden, men hans vokal dukker opp både her og der, og man føler ånden hans gjennom platen. Dette er Gray slik det skulle være, og utrolig fet musikk! Et stykke unna hip-hop, men samtidig ikke - det forekommer elementer av både rapping, sample-bruk og rå beats på skiva.

Coveret består av en veldig artsy og passende innpakning av musikken - det kommer egentlig mest til sin rett gjennom å høre på bandet. Så mer gidder jeg ikke å si om dét, annet enn at Grays Shades Of... anbefales!

Fra det ytre rom. Destinasjon: Houston, Texas

Et rykende ferskt cover denne gang, fra K-Rinos nye album Alien Baby. Jeg skulle egentlig finne fram coveret til den fine debutplaten hans, Stories From the Black Book, men dette var jo mye morsommere.

Skal innrømme at jeg ikke har hørt den nye skiva enda, men K-Rino ser i alle fall ut til å ha holdt på den lille fanskaren som har fulgt ham hele veien. Mye av dette skyldes nok at han er en storyteller av rang, med mørke drag, Islam-ideologi og gatesmarthet.

A dog-eat-dog world

I 1991 hadde Tim Dog lagt inn et hissig innlegg i krangelen mellom west coast- og east coast-rapperne, gjennom den usedvanlige harde låta "Fuck Compton". For de uinnvidde er Compton et belastet strøk i Los Angeles, der svært mange vestkyst-rappere har sin opprinnelse, bl.a. medlemmer fra N.W.A.

Låta har blitt legendarisk, men mindre kjent er en annen Tim Dog-disselåt som kom hele tre år senere. The Dog har vært jevnt over forbanna gjennom hele sin karriere, og ville tydeligvis ikke ende beefen mellom vest og øst av hip-hop-USA. I '94 lanserte han nemlig sin personlige diss til Snoop Dogg: Singelen "Bitch With A Perm", som t.o.m. fikk en video.

Ikke bare bruker han en tradisjonell vestkyst-beat for å understreke at han vil lage helvete, han gjør også narr av Snoop Doggs tegnede trademark-hund. Hunden framstilles med pupper og det hele, og i snakkeboblen sier den "Now ya'll know who the real BITCH is!". Det er så mange morsomme detaljer på dette coveret - studér det selv. Jeg poster et Snoop-cover i tillegg, så man kan sammenlikne.

Det er en fryd å høre enhver Tim Dog-tekst, og på låta lager han i tillegg sin egen vri på velkjente Snoop-linjer:

With so many bitches in the industry
I'm being sweated by this bitch and her name is Snoopy
But huh somehow someway
she keep suckin' Smooth B and Slick Rick dick every single day

Den beste linja må nok likevel bli denne:

I'm starvin' for success and yo' ass is a muthafuckin' sandwich

Hardt! Men min all time-favoritt med Tim Dog er nok låta "Bronx Nigga", som dukket opp på en Tommy Tee & DJ Gordon-mixtape jeg anskaffet for drøyt ti år siden. Den kom helt ut av det blå for meg, og var tøff som fy.

Don't call it a comeback

Den siste tiden har jeg kjent det har kriblet i fingrene igjen, og hatt en del ideer til nye blogg-prosjekter jeg kan sette i gang med. Men jeg vender tilbake til utgangspunktet - cover-bloggen er oppe igjen! Det er mulig det blir gjort noen nye twists 'n' turns etter hvert, men blogg blir det, cover blir det, og passende nok lar jeg EPMDs Back In Business fyre av startskuddet.

Dette er ikke duoens beste skive, men det er mange gode låter her, blant annet "Da Joint" som er en av EPMDs virkelig velkjente signaturlåter. Erick Sermon og Parrish Smith er for øvrig rett rundt gatehjørnet - de skal nemlig gjøre konserter i Oslo og Trondheim. Det kommer garantert til å bli rått.

Coveret er enkelt, men effektivt. Ingen tvil om at gutta har bestemt seg: Det er på tide å forene kreftene igjen, etter bruddet fem år tidligere. Nøyaktig hva som resulterte i at duoen splittet opp er fortsatt uklart, men det dreide seg i alle fall delvis om nettopp business (ironisk nok, siden alle gruppas album inneholder dette ordet), og penger som ikke ble fordelt rett. Før Erick og Parrish slo seg sammen igjen rakk Erick å bli en av hip-hop'ens største produsenter, ikke minst for innsatsen på Redmans tre første plater.